Hvalrossen «Freya» har vært en stor snakkis gjennom sommeren. Fagfolk som biologen Rune Aae og andre har advart mot å være for nærgående mot henne, men i jaget etter en selfie (eller en hvalrossfie), har mange gitt blaffen og oppsøkt henne likevel. De har nå hennes blod på sine hender. Hun ble drept av myndighetene søndag 14. august, og jeg håper de nærgående har svært så dårlig samvittighet nå.

Ida Skjerden, Natur- og dyreverner, psykologspesialist og styremedlem i Aktivt Rovdyrvern. Foto: Privat

Baklengs inn i fremtiden

Med de blodigste hender har norske myndigheter, stortinget, jegerstanden, skogeierne, regjeringen, politikerne, rovviltnemndene og alle andre som i praksis bidrar til å utrydde truede arter i Norge. For dette handler ikke bare om «Freya». Hun er blitt et symbol på en ukultur, en norsk geværforvaltning av ville dyr.

Det handler om et land som går baklengs inn i framtida. 2000 arter er utrydningstruet bare i Norge. Vel vitende om at over 60 prosent av alle ville landpattedyr er utryddet siden 1970, vel vitende om at dette skyldes habitattap på grunn av endret arealbruk, fragmentering av leveområder i form av nedbygging, avskoging og jakt. Rovviltjakt er kun troféjakt. Det er ikke en gang for matauk. Ingen spiser vel en ulv, ja bortsett fra de som åt Vegårdsheiulven, da, en gang på 80-tallet.

Jakt på truede arter

Masseutryddelsen av truede arter pakkes inn i eufemismer som ‘høsting av naturens overskudd’. Det finnes ikke noe naturens overskudd lenger. Gjennom landbruk, skogbruk på land og overfiske i havet er naturlige økosystemer redusert med 50 prosent de siste 50 år. Alle arter er i sterk tilbakegang og de jakter til og med på truede arter. Det heter ‘uttak’, ‘skadegjører’ og skadefelling når sterkt og kritisk truede dyr skytes fordi de kanskje har satt tennene i en sau, eller kanskje kan komme til å gjøre det. Ja, du leste riktig; nå skyter de utrydningstruede dyr i forebyggende øyemed. Tenk det.

Vi kan satse på rovviltavvisende tiltak som ikke å ha beitedyr i rovviltprioriterte områder eller andre skadeavvergende tiltak. Vi kan flytte individer som har rotet seg inn i menneskeprioriterte områder, slik som «Freya». Vi kan akseptere at de er der og satse på fredelig sameksistens, slik vi ser i San Francisco med alle deres elefantseler og hus på påler mot kommodovaraner på øyer i Stillehavet.

Nei, ikke Norge. Hvis en turist insisterer på å tråkke inn i isbjørnens hjem på Svalbard er det isbjørnen som blir skutt. I Norge kvitter vi oss med måker som beskytter ungene sine, og skadefellingene sitter løst og gis muntlig en fredag kveld når noen har sett en jerv på et kamera i et område med sau eller rein.

Umoralsk og hjerteløst

Dette er i strid med alt lovverk, selv om myndighetene uthuler dette mer og mer og blir stadig mer fantasifulle i tolkningen av lovteksten, men verst er det at det er så fullstendig umoralsk og hjerteløst. Hvor er empatien for dyrene og naturen rundt oss? I Norge må vi være i verdenstoppen i offentlig dyre- og naturhat. Våre myndigheter bekjemper dyr og natur med alle midler. Dette må nødvendigvis føre til utryddelse av en rekke arter og må betraktes som artsdiskriminering i statlig regi.

Noen ganger får jeg som dyreverner lyst til å gi opp. Ok, dere får bare utrydde skogens alle dyr, dere får hogge ned skogene, forgifte havene, kjøre bånn gass til det blir helt ulevelig her for vår art også. Så får jordkloden restituere seg uten oss, begynne på nytt.

Er det et slikt Norge vi vil ha?

Kanskje vi slik bare skal gi opp, la hatet blomstre fritt; hatet mot alle som er annerledes enn oss; homofile, etniske minoriteter, melaninrike, kvinner, kriminelle, brysomme elementer, rusavhengige, uføretrygdede, gamle som ikke kan bidra lenger, som bare er en byrde. Forfølg den tanken – hvor stopper egentlig hatet for deg, hvor begynner empatien? Ved gamle mennesker, ved annengenerasjons innvandrere? Ved mennesker generelt, men dyr kan du hate litt? Produksjonsdyr, ville dyr, og ellers alle som ikke tilhører et ‘oss’, men er ‘de andre’?

Skal vi i vår antroposentriske kynisme godta at en hvalross drepes fordi vi kommer den for nær? At ulver drepes fordi vi bor i deres revirer og fordi vi ikke liker å ha dem i nærheten på grunn av sau eller elgjakta eller fordi vi rett og slett har lyst til å drepe dem fordi vi hater dem – ‘skadedyrene’? Skal vi kvitte oss med alt som er brysomt, som ikke passer oss? Er det et slikt Norge vi vil ha? Det er i hvert fall et slikt Norge vi har.

Je suis «Freya»

Jeg elsker norsk natur og alt og alle som lever i den. Jeg hater ikke landet mitt, men jeg hater de ugjerninger som begås daglig mot dyr og natur i dette landet. Det gir en enorm sorg og smerte som det er tøft å leve med når du først har tatt innover deg hvor dårlig det står til med Norges holdninger og handlinger mot dyr og natur.

Ulv er «Freya», jerv, bjørner, ørner og gauper er «Freya», Måker er «Freya». Bevere, rever og insekter er «Freya». Gammelskog og naturskog er «Freya». Strandsonen er «Freya». Norge er «Freya».

Je suis «Freya».