Vi kan nå se konturene på slutten av det store olje- og gasseventyret i våre havområder. De enorme investeringene og inntektene har vært en hovedmotor i utviklingen av det norske samfunnet, og den norske økonomien siden 1970-tallet. Selv om siste kapittel i dette eventyret nærmer seg med stormskritt, vil næringens behov for havområder være stort også i årene som kommer.
AS Norge skal prise seg lykkelig over at vi fant oljen. Det er liten tvil om at oljen har vært den viktigste bidragsyteren i å bygge landets økonomi og det norske samfunnet fra 1970-tallet og frem til i dag. Samtidig må vi ikke glemme at det kunne sett helt annerledes ut.
Vi var heldige som hadde en Jens Evensen, som så mulighetene og skapte grunnlaget for en politikk hvor store deler av verdiskapningen tilfalt det norske folket. Vi hadde et flertall av kunnskapsrike og kloke politikere som valgte å understøtte det norske eierskapet til verdiene, og å utvikle det norske samfunnet.
Energistormakt
I dag ser vi med tydelighet at kampen om havområdene tilspisser seg. Olje- og gassnæringen vil fortsatt ha sitt behov, og sjømatnæringen har behov for nye og bedre areal. Forsvaret krever sine areal for øvingsområder, og ikke minst regjeringens storstilte satsing på havvind. Når det gjelder sistnevnte er ambisjonene klare: Innen 2040 skal det være tildelt områder for 30.000 megawatt havvindproduksjon i Norge. Dette tilsvarer nesten like mye kraft som vi produserer i dag.
Med denne ambisjonen går regjeringen fra de to havvindmøllene som er i drift i dag til om lag 15.000 havvindmøller. Det er liten tvil om at havvind er en sentral del av regjeringens grønne industriløft - som sikrer at Norge forblir en industriell energistormakt også i en fornybar fremtid. Alt dette bekrefter at det er mange om beinet og at kampen om havarealene vil være knalltøffe i årene som kommer.
Hva med sjømatnæringen?
Den politiske ambisjonen er at sjømatnæringen skal erstatte oljen som den største eksportartikkelen i fremtiden.
Regjeringen har forventninger og et tydelig mål om mer produksjon av fisk i årene som kommer. I løpet av 2030 skal produksjonen dobles, og femdobles innen 2050. Jeg skal være den første til å innrømme at det er flere skjær i sjøen som må håndteres av både næringen og myndighetene for at vi skal innfri ambisjonene. Ser vi på veksten fra 2012 til i dag så har den vært på skarve 0,2 millioner tonn. Det er bare å konstatere at vi sliter med å nå ambisjonene.
En av fem utfordringer
Tilgangen på areal henger ikke sammen med skriftende regjeringers uttalte langsiktige vekstmål for oppdrettsnæringen. Statistikk fra Kontali viser at netto areal tilvekst i fjor i Norge var rekordlave 1,5 prosent. Veksten i areal har vært svært lav over mange år. Én av de tingene som effektivt kan stoppe veksten i havbruksnæringen er nettopp tilgang på areal.
I slutten av juni ble direktør ved Havforskningsinstituttet Nils Gunnar Kvamstø, intervjuet og hvor han uttalte at oppdrettsnæringen er en av de fem store utfordringer for havet. Ingen dra hjelp å få derfra. Samtidig som FN-rapporten «The State of World Fisheries and Aquaculture 2022», slår fast at akvakultur i langt større grad må bidra til at verden får mer sunn mat. «Hvilke av disse utspillene bør samfunnet lytte til», spurte konsernsjef i Bremnes Seashore, Atle Eide, i en kommentar i Intrafish, 3. juli. Det er et godt og betimelig spørsmål.
Betydelig konflikt
Det er liten tvil om at det er store og omfattende brukerinteresser som konkurrerer i «allmenningen» og alt tyder på at havbruksnæringen er langt fra vinneren. Det er betydelig konflikt mellom regjeringens uttalte ambisjon og de lokale kommunene og fylkenes vilje til å tildele areal. Det reguleres ikke dedikert areal fra regjeringen selv om de definerer Norge sine visjoner. Areal overlates til lokale, og svært komplekse og meget tidskrevende prosesser.
Resultatet er utilstrekkelig arealtilgang – andre interesser vinner frem, som blant annet Forsvarets skytefelt til havs. Vi som skal ivareta sjømatnæringens interesser må kjenne vår besøkelsestid, derfor har Sjømatbedriftene gjennom flere år satt arealtilgang som en av de aller viktigste sakene.
En ny Jens Evensen
Det Norge trenger, er en ny Jens Evensen. Politikere som evner å bygge en helhetlig og effektiv forvaltning. Jeg har liten tro på at problemene løses med nye enheter, økt byråkrati og fragmentering. Vi trenger politisk klokskap og løsninger som bidrar til økt verdiskapning som understøtter norsk verdiskapning og det norske eierskapet. Dessverre ser jeg ingen opplagt kandidat i det politiske landskapet som har «Evensen-genet» i seg.
