Bakgrunnen? Jo, de vedtatte verdsettingsreglene av oppdrettstillatelser før 1998. Finansministeren kan ikke lengre skyve den tidligere regjeringen foran seg.
Hurdalsplattformen
Riktig nok ble verdsettingsreglene foreslått av dem, men nå blir det en realitet på Trygve Slagsvold Vedum sin vakt. Det handler ikke om formuesskatt. Det handler om eierskap – og om lokalt eierskap fortsatt skal være mulig.
Trygve, nå må du og dine regjeringskolleger våkne og trekke i nødbremsen, og det må dere gjøre NÅ!
Når de familieeide havbruksselskapene er solgt, eller blitt tvunget til å gå på børs, er det for seint.
Ap/Sp-regjeringen gikk til valg på at de skulle legge til rette for økt verdiskapning og sysselsetting i distriktene.
Økning på 788 %
I Hurdalsplattformen sier regjeringen at de skal:
- Skape flere arbeidsplasser
- Mer bearbeiding av sjømat i Norge
- Sikre mangfold
- Sikre lokalt eierskap
Stortingets vedtak fører til en gigantisk skjevhet mellom de børsnoterte og ikke-børsnoterte selskapene.
Årsaken til skjevheten mellom børsnoterte og familieeide selskaper er at verdien av oppdrettstillatelsene til de lokalt eide, skal beregnes ut fra auksjonsprisen de oppnådde ved siste auksjon.
Snitt per tonn var i 2020, kr 219.758. Ifølge beregninger som er utført vil ett lite familieeid selskap få en økning i formuesskatt på 788 %, og over 831 % om vi inkluderer utbytte.
Det er ingen tvil om at dette betyr kroken på døra for mange små aktører. Politikernes vedtak er rett og slett rått og brutalt. Aktivt norsk eierskap blir over natten en voldsom byrde.
Sterkt bekymret
Sjømatbedriftene har jobbet hardt og systematisk med denne saken siden statsbudsjettet ble fremlagt i fjor høst. Vi mottar ukentlig henvendelser fra de lokalt eide selskapene. Både fra de som er medlemmer og de som ikke er medlemsbedrifter.
Budskapet de formidler til oss er krystallklart: De er sterkt bekymret for fremtiden.
De klare løftene fra regjeringspartiene om at det skal legges til rette for økt verdiskapning, at det skal skapes flere lokale arbeidsplasser, at det skal sikres mangfold og lokalt eierskap, oppfattes som tomme ord og et gedigent svik.
Det er også mange familieeide selskaper som står foran et generasjonsskifte. Neste generasjon teller nå på knappene om de skal selge eller gå på børs med selskapet.
Det er alternativene regjeringens nye verdsettingsregler gir dem.
Mindre mangfold
Blir de lokalt eide selskapene tvunget til å selge, eller gå på børs, vil resultatet bli at de store blir større, nedbygging av lokalt eierskap, og vi får mindre mangfold.
Vi vil få en historisk mobilisering av makt og ressurser i Oslo, og utenlandske eiere vil gladelig stille seg i kø for å investere i norsk laksenæring.
Jeg hadde ikke i min villeste fantasi drømt om at en regjering med Senterpartiet ved roret skulle være den fremste tilrettelegger for flytting av makt og ressurser fra lokalsamfunn langs kysten til utenlandske eiere. Raseringen av Distrikts-Norge er et faktum.
Mange familieeide havbruksselskap med lokal forankring eier enten selskapet selv, eller sammen med andre lakseslakteri eller bearbeidingsanlegg. Det er her arbeidsplassene befinner seg.
Ramme mange
Inka AS, en familieeid bedrift i Austevoll kommune, bearbeider laks og ørret. En lokal bedrift, med lange og stolte tradisjoner, som sysselsetter om lag 110 stykker.
Isfjord Norway, i Orkanger kommune, en tilsvarende bedrift, har om lag 100 ansatte.
Arnøy Laks AS, i Skjervøy kommune har både oppdrettsproduksjon, settefiskanlegg og eget slakteri – og sysselsetter mellom 50 og 60 ansatte. Slik kunne jeg gått gjennom kommune for kommune, langs kysten.
I tillegg skaper mange av de lokalt eide havbruksselskapene arbeidsplasser i tilstøtende næringer lokalt. Et godt eksempel på dette er Emilsen Fisk AS i Nærøysund kommune – hvor de kjøper varer og tjenester fra ca. 21 ulike bedrifter lokalt.
Bedrifter som har havbruksnæringen som deres viktigste kunde. Poenget mitt er: Forsvinner de lokalt eide havbruksselskapene ved at de blir tvunget å gå på børs, og eller må selge, er jeg sikker på at mange slakterier og lokale bedrifter også vil forsvinne.
Her håper jeg at fagbevegelsen kjenner sin besøkelsestid, og det før raseringen av Distrikts-Norge er blitt en realitet.
Rettferdig og forutsigbart
Skatteetaten ble av Vedums Finansdepartement, bedt om å lage retningslinjer for hvordan verdsettingen i praksis skal gjennomføres. Retningslinjene gir flere spørsmål enn svar.
I dialog med Skatteetaten ba Sjømatbedriftene om å utsette arbeidet med de nye retningslinjene, og at de satte seg ned sammen med næringens organisasjoner.
Formålet var å samarbeide om en modell for verdsetting av konsesjonene før 1998.
For Sjømatbedriftene og våre medlemmer handler ikke dette om å slippe å betale skatt.
Dette handler ene og alene om å sikre et rettferdig og forutsigbart system som sikrer fortsatt lokalt eierskap, økt verdiskapning og investeringer ute i distriktene.
Det er på høy tid at finansminister, Trygve Slagsvold Vedum, og Senterpartiet viser politisk lederskap.
Han må sette ned foten for innføringen av «distriktsskatten», som fører til en historisk overføring av makt og ressurser fra lokalsamfunn til utenlandske eiere.
Ikke omkamp
Sjømatbedriftene snakker ikke om omkamp, men en fornuftig innretting av Stortingets vedtak.
Dette er en sak som er egnet til å løses gjennom partssamarbeidet. Der myndighetene, næringens organisasjoner og fagbevegelsen setter seg sammen for å se på hvordan dette kan løses uten å knekke nakken på norskeide, lokale selskap.
Hadde vi fått oppdraget nå, skulle vi ha lagt fram en løsning for finansministeren til regjeringens budsjettkonferanse i august.
Hvis Trygve bare plukker opp telefonen og inviterer oss, så er vi mer enn klar og stiller.
