12. mai overvar jeg en doktordisputas der Guri Kristin Hjallen Eriksen fra Kabelvåg, Master i rettsvitenskap og Master i fiskerifag og tidligere kollega fra Fiskeridepartementet med bravur forsvarte sin avhandling for graden Ph.d.: Fisheries Legislator Approach (FLA) – A Framework for Developing Sound and Coherent Fisheries Legislation – a Norwegian Case with a Canadian Outlook.

Førsteopponent var Professor Irene Dahl, Universitet i Tromsø.

Johan Williams Foto: Lena Knutli

Under samtalen mellom Professor Dahl og Hjallen Eriksen refererte Dahl til Riksrevisjonens rapport om strukturpolitikken i fiskeflåten med henvisning til hvordan strukturordningene har vært et stort onde for kysten.

Som tilhører kan man stille spørsmål til kandidaten men ikke kommentere opponentene.

Jeg har tidligere publisert en artikkel om riksrevisjonsrapporten i «Norsk Fiskerinæring» og vil her som en kommentar til de misforståelser Professor Dahl refererte til under disputasen, presentere mine synspunkter i en revidert tekst.

Hvem reviderer revisjonen?

Riksrevisjonens rapport Dokument 3:6 «Undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket» blir mye referert til. Konklusjoners holdes opp som om det er udiskutable sannheter. Men er det det?

Det er antakelig få, om noen, stortingsrepresentanter som har lest annet enn sammendraget av Dokument 3:6, samt komiteens saksframlegg. Meningene man danner seg vil da lett være basert på et tynt grunnlag. Sett i lys av den rollen Riksrevisjonen har i forholdet mellom storting og regjering, hvor Riksrevisjonens gjennomganger av forvaltningsområder har en viktig funksjon, er dette bekymringsfullt. Derfor er det viktig at Riksrevisjonen ikke trår feil.

Alvoret understrekes ved at funn og påstander i Riksrevisjonens rapport kan gi grunnlag for at det fremmes mistillitsforslag mot den sittende statsråd. Noe som i ytterste konsekvens kan føre til at det opprettes riksrettssak.

Når en så leser de lettvintheter/omtrentligheter som Riksrevisjonen presenterer for Stortinget i Dokument 3:6 (2019 – 2020) «Undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket» kan man lure på om man hele tiden er seg dette ansvaret bevisst.

Henger ikke på greip

Det er ikke uten grunn at som Riksrevisorer som regel oppnevnes høyt respekterte politikere som med brede parlamentariske erfaringer kan ivareta Riksrevisors rolle som garantist for at Stortingets kontroll med Regjeringen opprettholdes.

Hva er det Riksrevisjonen så har sagt om fiskeriforvaltningen som ikke bør stå uimotsagt?

I sammendraget, den delen av et hvilket som helst dokument på 178 sider som blir lest, skriver Riksrevisjonen blant annet:

«………..Det er i dag lønnsomt å drive med fiske, og lønnsomheten i fiskeflåten har vært økende over tid. Alle fartøysgrupper har i dag lønnsom drift, og de har også god lønnsomhet sammenliknet med andre bransjer»

samt

«………Lønnsomhet for fiskerne har vært målet med mange av endringene i kvotesystemet i perioden 2004–2018. Målet med å innføre strukturkvoteordningen var blant annet at den skulle være med å legge til rette for en lønnsom fiskerinæring,»

men også

«………. Etter Riksrevisjonens vurdering er det alvorlig at summen av endringene i kvotesystemet har fått, til dels utilsiktede, negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn».

Disse tre uttalelsene henger ikke på greip. Først konstaterer Riksrevisjonen at det som var målet med strukturordningene, lønnsomhet, er oppnådd. Men så vurderer man det som alvorlig at endringene i kvotesystemet har gitt utilsiktede negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn.

Foretrekker ulønnsomme fiskebåter

Det Riksrevisjonen her faktisk kritiserer departementet for er å ha utformet et regelverk som har gitt den ønskede måloppnåelse, lønnsomhet i fiskeriene. At grepet for å oppnå bedret lønnsomhet var redusert antall båter og fiskere å dele fiskekaken på, var både kommunisert, oppfattet og godtatt av Stortinget.

At en dette nødvendigvis måtte medføre at mange kystsamfunn fikk redusert antall fartøy var i hvert fall kommunisert, men kanskje ikke oppfattet?

Når Riksrevisjonen i Dokument 3:6 skriver

«Riksrevisjonen mener at de samlede regelendringene har bidratt til en negativ utvikling for fiskeriaktiviteten i flere kystsamfunn.»

Så mener faktisk Riksrevisjonen at det er bedre med mange ulønnsomme fiskebåter enn med noe færre lønnsomme. Mottoet her må være «hvert fiskevær sitt konkursbo».

I tillegg er det vanskelig å skjønne at denne konklusjonen er faktabasert, uten å ty til noen revisjonistiske grep for å nyfortolke utviklingen i Norge de siste 75 årene. Noen tall er nyttige her:

Bø kommune i Nordland er en tradisjonell fiskeriavhengig kommune, og en av de to kommunene Riksrevisjonen besøkte. Fra 2004, (som Riksrevisjonen har satt som startår for struktur-kvoteordningene), til 2021 gikk folketallet i Bø ned fra 3041 til 2576, en nedgang på 15,3 %. For tilsvarende 17-års periode 1987 til 2004 før strukturordninger ble etablert, gikk folketallet i Bø ned fra 4042 til 3041, en nedgang på 24,8 %.

Hva fiskermanntallet viser

Like logisk som at alle ulykker som har truffet kystkommunene tilskrives kvote-/strukturregelverket, kan det ut fra disse talene hevdes at innføring av strukturordningene har ført til at folketallsnedgangen er bremset opp.

Tilsvarende tall finner vi i Måsøy, som var den andre kommunen Riksrevisjonen besøkte, med 28,9 % nedgang i 17 årsperioden fra 1987 til 2004 men en halvering med en nedgang på 14,4 % i 17 årsperioden 2004–2021. En halvering av folketallsnedgangstempoet. Takket være strukturkvotene?

Ser vi på fiskarmantallet blad B, fiske som hovedyrke, vil vi jo få frem de eksplisitte endringene i antall fiskere, som må være det enkelttallet som best viser utviklingen for fiskeriaktiviteten. (Nyeste manntall var 2019 og derfor blir vi her bare å benytte en 15-årsperiode fortsatt med 2004 som skjæringspunkt)

Bø kommune har gått fra 269 fiskere i 1989 til 160 i 2004 og 94 i 2019. Det tilsvarer en 40,5 nedgang i første perioden og 41,3 % i strukturårene.

I Måsøy kommune har antallet fiskere blitt redusert fra 240 i 1989 til 108 i 2004 og 94 i 2019. Det tilsvarer en 34 % nedgang i første perioden, men bare 13 % nedgang i antall fiskere i Måsøy i de 15 årene det har vært kvote-/strukturordninger.

Så her kan vi, med en revisjonistisk innfallsvinkling, si at Bøfiskerne ikke har nyttiggjort seg strukturordningene, mens i Måsøy har ordningene medført en kraftig oppbremsing av nedgangen i antall heltidsfiskere.

Løfter vi oss til fylkesnivå ser det slik ut fra Trøndelag til Finnmark:

Ut fra disse tallene er det ikke lett å forstå hvordan Riksrevisjonen kan konkludere at strukturregelverk og andre regelendringer har ført til en negativ utvikling i folketall. Målt med antall innbyggere og antall fiskere har vi større belegg for å hevde det motsatte.

Ett eksempel til

«Riksrevisjonen mener det er sterkt kritikkverdig at samfiskeordningen har fått virke i mer enn 10 år og i praksis har fungert som en strukturordning, når de negative konsekvensene var kjent på forhånd.»

Nordland fylke er et fylke med en stor andel fartøy under 11 meter og således det fylket som i minst grad har kunnet benytte seg av strukturregelverket. Og samtidig det fylket hvor trenden i nedgangen i antall fiskere ikke har snudd. Hvilke negative konsekvenser ved samfiskeordningen var det som var kjent på forhånd? Hvor var dette kjent? I Riksrevisjonen? I hvert fall ikke i den avdelingen i departementet som utformet strukturordningene.

Det kan se ut som om konsekvensen av at gruppen under 11 meter ikke har fått tatt del i struktureringen, er at nedgangen i antall fiskere i fylkene med stor andel fartøy i denne størrelsen har fortsatt. Departementet har gjennom samfiskeordningen søkt å avhjelpe den dårlige økonomiske stillingen gruppen under 11 meter har kommet i ved at strukturering ikke tillates. At departementet her balanserte på en knivsegg kan man være enig med Riksrevisjonen i.

Hvis ikke samfiskeordningen hadde vært satt i verk, ville fartøysgruppen under 11 meter blitt rasert. For hvem vil ikke heller tjene en million på en stor kystbåt med dobbelt mannskap enn å slite vettet av seg for 300.000, alene på en etter hvert dårlig vedlikeholdt 10 meters sjark? At Stortinget nå har vedtatt at samfiskeordningene skal avvikles, er bare nok et eksempel på at her besluttes det i hytt og vær.

«Gruppen av fartøy under 11 meter er unntatt fra strukturkvoteordningen på grunn av sin særlige betydning for kystsamfunnene» skriver Riksrevisjonen.

Nektet lønnsomhet

Dette er feil. Strukturordningene startet todelt, der fartøysgruppene under 15 meter fikk tilgang til et kondemneringsfond med bevilgninger over statsbudsjettet, der formålet – å redusere antallet fartøy – var eksplisitt meddelt Stortinget.

Etter noen år hvor kondemnering ble tilbudt opp til 15 meter som eneste strukturtiltak, ble fartøy mellom 11 og 15 meter tilbudt de etablerte strukturordningene. Gruppen under 11 meter ble fortsatt tilbudt kondemnering til fondet, hvis finansieringshjemmel var tidsbegrenser, men fondet var tømt. Og da var der ingen ordning som denne gruppen fikk bli en del av, i motsetning til gruppen 11 til 15 meter som ikke lenger kunne benytte kondemneringsfondet.

Av en eller annen grunn synes stortingsflertallet så vel som Riksrevisjonen at det er helt legitimt å nekte sjarkfiskere med båter under 11 meter å få lønnsomhet i driften. I motsetning til fiskere som eier fartøy større enn 11 meter.

Når Riksrevisjonen skriver:

……….«Etter Riksrevisjonens vurdering er det alvorlig at summen av endringene i kvotesystemet har fått, til dels utilsiktede, negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn»

Ser man bort fra egne konkluderinger om at fiskeripolitikken har bidratt til økt lønnsomhet, noe som i alle måldokumenter har vært framhevet som det sentrale. Uten lønnsomhet i fangstleddet er der heller ingen aktivitet verken i Bø eller Måsøy.

For å begrunne sin kritikk av kvote- og strukturordningene skriver Riksrevisjonen i kapitel 6.2 i revisjonsrapportens Dokument 3:6

«Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser (havressursloven) fastslår at forvaltningen av fiskeressursene skal sikre tre hovedmål:

  • bærekraftige fiskebestander
  • samfunnsøkonomisk lønnsomhet
  • sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene»

Dette er feil. Er det slums er det ille. Er det med overlegg burde det få følger.

For Havressurslovens formålsparagraf lyder slik:

§ 1. Formål

Formålet med lova er å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevende marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet og å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna.

La oss ta det på bokmål for å være på den sikre siden og etter samme oppsett som Riksrevisjonen:

Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser (havressursloven) fastslår at forvaltningen av fiskeressursene skal sikre to hovedmål:

  • bærekraftige viltlevende marine ressurser
  • samfunnsøkonomisk lønnsomhet

Og å medvirke til å sikre sysselsetting og bosetning i kystsamfunnene.

Må se forskjell

Man må se forskjell på å ha sysselsetting og bosetting, som et sidestilt mål med bærekraftige ressurser og samfunnsøkonomisk lønnsomhet og lovens nøye formulerte formålsparagraf. Den pålegger fiskeriforvaltningen å medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting. Hvis man ikke ser det, ja da har vi et problem.

Departementet har da også pekt på dette i sine kommentarer til revisjonsrapporten. Riktignok med forsiktige ordvalg.

Uten at det tilsynelatende var noe Riksrevisjonen tok inn over seg. Og problemet er at når revisjonens funn og analyser blir veid opp mot et feiltolket målhierarki, kan det bli trukket konklusjoner og formulert kritikk som ikke er berettiget.

Konklusjon

Flere forhold ved Riksrevisjonens rapport Dokument 3:6 «Undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket» er det god grunn til å kommentere:

  1. Det er feil utlegning av formålsparagrafen i Havressursloven.
  2. Den har en enøyd analysemodell der ansvaret for alle negative endringer i kystsamfunnene tilskrives kvote- og strukturpolitikken, uten sideblikk til andre endringsfaktorer.

I sum har dette gitt en feilaktig kritikk av kvote- og strukturpolitikken. Den har fremfor alt vært virkemidlet for å fremme lønnsomhet i fangstleddet i norske fiskerier. Det har vært målet. Som er oppnådd.