Trafikklyssystemets eneste miljøindikator er lakselusens påvirkning på villaks- og det viser seg at denne ene miljøindikator fører til store problemer og hodebry for oppdrettsnæringen.
Mangler vilje til erkjenning
Oppdrettsnæringens manglende vilje til å anerkjenne at de genererer et miljøproblem har endt opp i norske rettssaler. Det kan lett konkluderes med at oppdrettsnæringen ikke er bærekraftig og politikere, forskere og oppdrettsnæringen selv skal være klar over at det er summen av alle miljøpåvirkninger som gir det korrekte svaret på om oppdrettsnæringen er bærekraftig eller ikke.
På sin side skal ikke forskerne la seg bondefange av politikernes partiprogram, forskerne skal kun formidle sin viten og kunnskap, upåvirket.
Forskere spiller en stadig mer sentral rolle, for eksempel som eksperter og rådgivere i risikovurderinger og i politiske beslutninger, noe som øker behovet for utvidede etiske retningslinjer for forskningspraksis.
Etiske retningslinjer
Vitenskapsetikk kan beskrives som forsøket på å beskrive, analysere og forstå den ideologi som brukes, og har vært brukt for å styre og legitimere vitenskapelig virksomhet.
Etiske retningslinjer for forskning har tradisjonelt fungert som et eksternt normativt system for å beskytte individer og samfunnet (f.eks. informert samtykke, taushetsplikt) og et internt normativt system som setter standard for forskerne (f.eks. profesjonsetikk; ærlighet, redelighet og kompetent sannhetssøken).
Ny teknologi har resultert i uventede, alvorlige konsekvenser for menneskers helse og miljøet, problemer som ofte er av globale dimensjoner. En utfordring er at det i dag knyttes stadig sterkere bånd mellom økonomiske interesser og forskning og teknologiutvikling.
Videre hviler politiske avgjørelser i økende grad helt eller delvis på forskningsresultater, siden forskere på grunn av sin ekspertkunnskap blir brukt som rådgivere ovenfor myndigheter som skal forvalte naturen og teknologien.
Både vitenskapens og teknologiens betydning for samfunnsutvikling og økonomi, samt forskernes nye roller og ansvarsområder, er forhold som øker behovet for utvidede etiske retningslinjer for forskning.
Forskere skal våge å si ifra
Jeg stusser litt når jeg leser at styringsgruppen for trafikklyssystemet kommer med følgende politiske utsagn: «oppdrettsnæringa er en av våre viktigste næringer.
Den har et stort utviklingspotensial, og politisk ønskes vekst. Næringa skal være en viktig del av det grønne skiftet og fortsette å skape etterlengtede arbeidsplasser langs kysten».
Forskerne har over 45 år opparbeidet så mye kunnskap om oppdrettsnæringens miljøpåvirkninger at det må forventes at forskerne kan konkludere tydelig.
Forskerne skal våge å tale mot etablerte politiske standpunkter, når det er krevet. Forskerne vet at trafikklyssystemet mangler viktige miljøindikatorer som: rømning, lakselus på sjøørret, dumping av mikset avfall, virus, bakterier, bruk av medisiner, kjemikaliebruk og dyrevelferd. I tillegg må det stilles spørsmålstegn til genetisk modifikasjon og bruk av fôr.
Selv om forskerne tørster etter mer kunnskap og økonomiske midler, så gjelder føre-var-prinsippet og forurenser betaler prinsippet.
Oppdrettsnæringen bryter med vanndirektivet- og det kan lett konkluderes med at oppdrettsnæringen ikke er bærekraftig. Jeg forventer at forskerne forlanger at oppdrettsnæringen må legges inn i lukkede anlegg.
