Derfor mener vi det er viktig at vi fremover setter søkelys på faktorer som påvirker laksebestanden utover selve fisket.
Tanavassdraget er det viktigste vassdraget for atlantisk laks, men debatten om hvilke andre faktorer som påvirker laksestammen, er så å si ikke til stede.
Synderen for laksefallet
Skal vi berge kulturen og laksen, må vi også se på predatorene. De artene i og rundt elva som lever av laksen.
Det hjelper ikke å frede elva og tro at laksebestanden skal reparere seg selv. Lokalbefolkningens kunnskap og Steinar Pedersens rapport «Tradisjonell kunnskap og laks -Tanavassdraget» fortell oss at samtidig som det tradisjonell elve- og sjølaksefisket er blitt kraftig redusert, har laksebestanden også blitt redusert.
Stikk i strid med påstandene om at det tradisjonelle fisket er synderen for laksefrafallet.
Fredning alene er ikke svaret
Jeg er tanaværing, har vokst opp ved elva og ble tidlig introdusert for Tana-elvas små og store hemmeligheter.
Det bekymrer meg om man nå tror at en fredning alene skal redde laksen.
Lokalbefolkningens kunnskap har i en årrekke fortalt at elva har blitt forvaltet feil. Man har hatt søkelys på fisket, og glemt at man også har et stadig økende predatortrykk på laksen.
Lokalbefolkningens innvendinger har blitt avfeid og blitt behandlet som en trussel for den statlige forvaltningen.
Miljøkatastrofe
Egentlig vil jeg gå så langt å si at denne lakseforvaltningen begynner nærme seg en statlig miljøkatastrofe. Vi er faktisk på vei å miste den atlantiske laksen – og grunnlaget for vår elvesamiske kultur.
Vi forventer derfor at fredningstiden brukes effektivt til også sette inn tiltak mot laksepredatorer, inkluderer lokal kunnskap i fremtidig forvaltning og tiltak mot pukkellaks. Ikke vær naiv å tro at fredning alene vil berge laksen. All lokal kunnskap tilsier at det må kraftigere lut til.
Elva må leve om den elvesamiske kulturen skal leve.
