Nå er det 8 måneder til kystflåten og landindustrien skal gjøre et nytt skippertak og tjene til livets opphold. Vi skal i mellomtiden vedlikeholde utstyr, gjennomføre oppgraderinger, sende sesongarbeidere hjem og permittere medarbeidere.

Det er en lav sysselsetting og verdiskapning frem til neste innsig av skreien.

Brynjar Kværnstuen - CEO i Vesterålen Havbruk Foto: Vesterålen Havbruk

En fantastisk sesong

For sesongen har den totale verdiskapningen vært fantastisk og gjengs for alle skreisesonger, så er det alltid noen som er vinnere og noen som er tapere. I år kan vi lese overskrifter som: «Aldri før har fiskerne fått bedre betalt» (NRK) og i 2021 kunne vi lese overskrifter som:

«Ber fiskerne gjøre opprør mot lave torskepriser» (E24). I 2021 var det landindustrien som kom ut som vinnerne med 30 % billigere råstoffinnkjøp, en 7 % sterkere kronekurs mot eksport og desidert bedre kvalitet på råstoff.

I år har timeglasset snudd. Sesongen startet med uker med fryktelig dårlig vær. De som har vært med i næringen lenge, må tilbake til 1984 for å ha noe å sammenlikne med.

Når fisken kom inn til Vesterålen, hadde silda besluttet å være lengre enn normalt, før de satte sporene sørover.

Så lenge silda holder stand, søker ikke skreien til bunnen for å finne mat og konvensjonelle fiskemetoder er nytteløst.

Det som var spesielt i år, var at så snart silda dro, overlappet den med lodda og skreien ble stående i vannskorpen ennå lengre.

Når lodda endelig gikk, så vi at kalenderen var kommet til mars. Da tenkte vi - Nå blir det bra fangst og jevn flyt og prisen - Ja, den må jo ned!

Høy kvalitet = høy pris

Men der bommet vi. Flere større båter som normalt ror i Nordland og Troms hadde allerede gått til Finnmark for å unngå uværet og den manglende tilgangen på fisk.

De som ble igjen, fikk det plutselig så travelt at ved levering på kai, måtte de bare varsle partneren sin om å møte på kai om man skulle få seg ferskt «haill» til neste tur.

Med lite tid til rådighet, kan man til en viss grad forstå at lokalavisene skriver om store hal på 40, 50 og opp til 110 tonn.

Så lenge prisen er høy og den samme for hele lasten, er det forståelig at kanskje bare hver tredje fisk er bløgget og at den har ligget ekstra trangt i lasterommet, ikke er så nøye.

I tradisjonell økonomisk teori er normalt sammenhengen: Høy kvalitet = høy pris, lav kvalitet = lav pris. Dette gjelder nødvendigvis ikke denne bransjen.

Uvær, suget i markedet, kombinert med usikkerhet rundt russisk fisk, har tatt prisnivået til nye høyder ut til fiskeren.

Fisk til spotmarked og auksjon har blitt solgt med fortjeneste og saltfisk har også oppnådd gode priser for flere produsenter.

For videreforedling med store kontrakter i bunn har de fleste av oss håpet at pris på råvarer skal ned, og forsøkt å levere etter beste evne på de høye råvarekostnadene.

Det har vært en konstant vurdering om det faktisk har vært verdt å levere, sett opp mot råstoffprisene. Selv i beste delen av sesongen har vi sett oss nødt til å stenge videreforedling i flere dager. Dette da kvalitet ikke har samsvart med prisnivået og utbyttet, som er nødvendig for å forsvare en slik pris.

Over på konsumentene

På kort sikt renner sanden ut av landindustrien, men med en langsiktig plan, vil også landindustrien komme styrket ut av dette.

Det er enkelt å tenke seg at de økte prisene kan skyves over på konsumentene, men dette lar seg ikke gjøre over natten, med mindre man snakker om «må ha» produkter som drivstoff eller strøm.

Hadde vår landindustri vært eksponert for strømprisene som oppleves lengre sør i landet, ville dette vært en betydelig utfordring for de fleste av oss.

Enn så lenge er dette et komparativt fortrinn i nord.

Så hva gjør vi nå? Håper at neste sesong blir bedre for landindustrien med lavere priser, bedre vær og bedre kvalitet?

Med stadig synkende kvoter, uavklarte forhold rundt kysttorsken, krigen i Ukraina og en definitiv begrensning på russisk fisk i det europeiske markedet, er det lite sannsynlig at prisnivået skal ned for kommende sesong.

At russiske båter får lov å levere i Norge, er en nødvendighet for å ikke ødelegge tiår med samarbeid om kvoter, et system som anses å være gjensidig bærekraftig og som ville være katastrofalt for Norges fremtidige skreifiske om det ikke fikk lov til å leve videre i en tilsvarende form.

Bærekraftig forvaltning

Det som er interessant med hele fiskeindustrien, er om verdien av det som svømmer rundt i havet fortsetter å stige voldsomt. Skjer det, settes bærekraftig forvaltning i et helt nytt press. Se for deg at elgkjøtt i butikk plutselig koster 2.000, - per kilo.

Hvilke utfordringer gir det forvaltningen av elgstammen?

Som torsken, er også elgen på vandring og de som jakter den vil med slike priser forsøke å felle mest mulig elg når den er inne i deres område.

Hvis vi fremover ender opp i en situasjon hvor prisnivået på villfanget fisk øker med 20-30 % i året, kommer også presset på fisken til å øke, før den kommer inn i fjordene for å gyte.

Det å forvalte en naturressurs med økt verdi, gir kun større regulatoriske utfordringer og historisk sett har ikke menneskeheten vært veldig flink til å håndtere økte verdier på naturressurser.

Fiskebåten, landindustrien, videreforedlingen og konsumentene er best tjent med at prisnivået på villfanget fisk holder seg på et nivå som gjør at alle ledd i næringen kan ha en sunn bunnlinje og en prisøkning i takt med økte kostnader.

Utfordringen er at realiteten i den virkelig verden, så fungerer det ikke slik.

Kontrakter for 2023 og fremover må ta høyde for både økte råstoffpriser og økte transportkostnader på både land, luft og på vann.

I tillegg er vi også nødt til å se på også andre utnyttelser av landanlegg til råvarer, som gir en større grad av forutsigbarhet.