Nå som lofotfisket er på høyden, blir vi minnet om hvilke eventyrlige ressurser havet bringer til landet og samfunnet vårt.

Verdens største torskefiske handler om en unik naturgitt mulighet, men samtidig om en oppvisning i menneskelig innsats og aktivitet. Det er ei feiring av fisken, men også av fiskeren: hvordan den som drar på havet kan hente hjem ressurser, ja rikdom, til seg og sine og til fellesskapet.

Egen og andres sikkerhet

Men nettopp fordi dette fisket er så intenst og har så store oppsider, ligger det også en fare for at ulykker skjer. Derfor er arbeidet med en nullvisjon avgjørende – vi har ingen å miste!

Sjøfartsdirektoratet har satt søkelys på sikkerheten under Lofotfisket.

Tempoet er høyt, det jobbes døgnet rundt; misforståelser, språkforvirring og pressede situasjoner kan oppstå.

Derfor er det ekstra viktig å være bevisste sin egen og andres sikkerhet.

Det handler om å holde hodet kaldt og gjøre ting etter boka; om å følge med og bry seg.

Politiet har bedt fiskerne også holde øye med hverandre mens båtene ligger til kai.

Jeg slutter meg til dette.

Ja, budskapet mitt i dag er i all enkelhet at fiskerne må passe på hverandre, slik vi alle må gjøre når vi omgir oss med risiko. Det er nemlig der vi må begynne, om vi skal snakke om trygge arbeidsplasser i ordets viktigste betydning – som ikke handler om hvorvidt jobben står i fare, men om arbeidsfolkene står i fare.

Bevisstgjøring

Kanskje må vi minne hverandre på dette, for det handler mye om bevisstgjøring, om omtanke og gode vaner, om riktige holdninger og forventninger, om en kultur.

Og vi har eksempler på hvor mye god sikkerhetskultur kan bety.

Industrien er ett. Gjennom mange tiår var det en farlig arbeidsplass med mange ulykker og dødsfall.

Bakgrunnen var nok at det ble akseptert at det å jobbe i industrien var forbundet med risiko. Man jobbet gjerne uten etablerte sikkerhetsprosedyrer, og ofte uten tilsyn. Myndighetens sikkerhetskrav var få og aktsomheten hos bedriftene lav. Kulturen var slik.

Nå er dødsfall og alvorlige ulykker noe som nesten ikke forekommer i industrien.

Så hva var det som skjedde?

En ny standard

Det er et sammensatt bilde, men det handlet mye om ansvarliggjøring, holdninger og gjensidighet mellom krav og reguleringer fra myndighetene, aktive tiltak fra bedriftene, og bevissthet blant – og krav fra – arbeiderne.

Det handlet om forskrifter; om investeringer, tiltak og utstyr; og det handlet ikke minst om opplæring og kultur. Om et systematisk arbeid der mange bidro.

Og særlig var det forandringene i Nordsjøen etter Alexander Kielland-ulykken som satte en ny standard for all norsk industri utover 1980-tallet.

Det var i oljebransjen at verneutstyr, opplæring, tilsyn, ansvarlige prosedyrer og bevisstgjøring virkelig ble normen.

Plattformer langt til havs kan i utgangspunktet være farlige arbeidsplasser. Men vi har gjort dem trygge. Og som samfunn har vi kommet langt, både om vi ser bakover i tid og utover i verden.

Ikke i mål

Ja, kanskje er trygge arbeidsmiljø ett av de viktigste fremskrittene vi har gjort. Men vi er ikke i mål, og det bringer meg tilbake til alle som har havet som arbeidsplass.

For det er fremdeles for stor risiko forbundet med å ha sin arbeidshverdag til sjøs. Selv om vi har kommet langt i å mestre havet – selv om vi har båter og teknologi, værvarsling og kommunikasjon, sikkerhetsutstyr og redningstjenester som bare for en generasjon siden ville være utenkelig – er vi ikke i mål.

Fremdeles blir folk hardt skadd, og fortsatt dør folk på jobb.

Sammenliknet med industrien har fiskerinæringen ti ganger flere dødsulykker.

Totalt sett har det vært en bedring i antall dødsulykker over de ti siste årene, men antall hendelser per fartøy har økt.

Og dessverre har vi sett et stigende antall rapporterte ulykker under lofot- og vinterfisket.

Så vi har en jobb å gjøre. For vi har ingen å miste. Og vi trenger å sikre rekrutteringen, blant både kvinner og menn.

Da må arbeidet være trygt. Ikke bare forbeholdt noen, men trygt og tilgjengelig for alle.

Vi skal gjøre det å jobbe på havet så sikkert som mulig. Og det aller mest grunnleggende i arbeidslivet må på plass – at alle skal komme heim fra jobb i live.

Unge og nyutdannede er ofte flinkere til å bruke verneutstyr og følge sikkerhetsprosedyrene.

Men vi må ta tak i dette på en måte som favner alle.

Klar før sommeren

Derfor har jeg bedt Sjøfartsdirektoratet sette i gang arbeidet med å utarbeide det faglige grunnlaget for en nullvisjon for fiskeflåten, etter mal av den vi har i trafikken og som har vært med på å bringe ned antall dødsfall på norske veier.
Dette grunnlaget – hva nullvisjonen skal innebære og hvordan den skal følges opp – skal være klart før sommeren.

Sjøfartsdirektoratet skal utarbeide et solid fundament, og peke på hvor bredt visjonen skal favne, om den f.eks. bør omfatte øvrige næringsfartøy. Dialog med næringen og andre etater, som Kystverket og Fiskeridirektoratet, vil være viktig i det arbeidet som jeg nå har satt i gang.

Gjennom dette arbeidet skal vi også definere hva som blir myndighetenes viktigste oppgaver. De skal og må vi levere på. Men det som først og fremst opptar meg i dag er det holdningsskapende arbeidet, fordi jeg tror det må ligge til grunn for visjonen – som jo må være en delt visjon.

Vi må starte med menneskene, for de fleste ulykker skyldes menneskelige feil, som systemene ikke er gode nok til å forhindre. Altså handler det om at fiskerne må være bevisste sin egen sikkerhet. Det handler om å tenke seg om og ta vare på hverandre. Huske på hva som er viktigst. Selv når det koker, både i havet, i hodet og i blodet.

Jeg ønsker alle fiskere i alle våre havområder eventyrlig fangst.
Men først og fremst ønsker jeg at alle kommer hjem fra jobb. Uskadd og med livet i behold.

Det kan vi få til, sammen.