Fra tiden jeg jobbet i Fiskarlaget husker jeg spesielt godt en telefonsamtale med en av våre medlemmer fra Sunnmøre.
Han pleide dra nordover rett over nyttår med sjarken sin. Skreifisket kan vel sies å være som et olympisk fiskeri for kystfiskerne.
Stabil kvotefordeling
Et mesterskap som handler om å fiske mest mulig mens torsken er tilgjengelig nært kysten. Fiskeriet nærmet seg slutten.
Kroppen verket, og armene var lange etter å ha dradd opp og sløyd tonnevis av fisk.
Håpet var å bli ferdig med fisket og rekke hjem til kone og barn før påske.
På fjellet ventet et hytteprosjekt, og en utsikt til roligere dager når han om noen år kunne pensjonere seg.
Det har tidligere slått meg at behovet for fritid, og å ta vare på helsa, kan være grunnen til at ikke alle fiskeressursene tas opp av havet.
Denne antakelsen stemmer nok lite overens med dagens situasjon.
Arbeidsforholdene til fiskerne har endret seg mye på få år. Stabilitet i fordelingen av kvoter mellom fartøysgruppene har uten tvil vært viktig og avgjørende for utviklingen.
Bedre betingelser
Da faste friturordninger kom på plass for den havgående fiskeflåten, skjedde det en stor lettelse i hverdagen til fiskerne.
Dette hadde ikke vært mulig uten at fiskefartøyene fikk strukturere seg. Flere kvoter på hver båt gjorde lønnsomheten bedre, og fiskerne fikk mer fritid uten å gå ned i lønn.
For kystfiskerne er kontrastene store i forhold til det Fiskarlags medlemmet beskrev på telefonen til meg for ti år siden.
Nå leveres fisken rund og landindustrien tar seg av sløyingen. Et stort fremskritt for kystfiskeriene, både med hensyn til fiskernes helse, men også for å ta bedre vare på verdiene som ligger i å utnytte hele fisken.
Denne omleggingen er også hovedårsaken til at råstoffet i hvitfisksektoren har høyere utnyttelsesgrad i kystfiskeriene enn for havfiskeflåten.
Mangelfull utnyttelse av ressursene
Det er hovedsakelig hoder, slo og lever som ikke utnyttes. Dette skyldes særlig sløying eller prosessering om bord i de havgående fartøyene hvor restråstoff ikke bringes i land.
I NCE Blue Legasea har vi havfiskefartøy som utnytter råstoffet maksimalt ut fra dagens situasjon. Det produseres hodekappa fisk, filet, fiskemel, olje og ensilasje om bord.
Fartøyene leverer råstoff til landindustrien. På land utnyttes så fisken videre, enten til sjømatprodukter som fiskeboller og tran, smakstilsetninger, helsekost og medisin.
I vår klynge har vi likevel stor tro på at det er mulig å skape enda høyere verdi av hver kilo sjømat som tas opp av havet enn vi gjør i dag.
Hva med fiskeøyne?
Fiskehoder er en av ressursene vi utnytter for lite. Vi er godt kjent med torsketunger og kjaker. Hva med fiskeøyne? I enkelte land i Asia er fiskeøyne en delikatesse. Smaker øynene bare godt, eller kan de også benyttes til noe annet som vi kan tjene penger på?
I norske farvann har vi mer enn tre hundre fiskearter, de fleste saltvannsfisker. I tillegg er det forventet at nye, mer varmekjære arter vil dukke opp i norske farvann ettersom sjøtemperaturen stiger som følge av klimaendringer. Selv om det er kommersielt fiske på bare et fåtall av disse artene, så klarer vi ikke å fiske opp de årlige avsatte kvotene på alle fiskeslaga. I tillegg har vi skalldyr, tare og mye annet i havet som vi bare så vidt har sett konturene av potensialet for.
Nordmenn sitter på en marin gullgruve, det er det ingen tvil om. Men vi er langt fra flinke nok til å utnytte mulighetene.
Se næringa som helhet
Skal vi sikre rekruttering til sjømatnæringen, trenger vi attraktive og helårlige arbeidsplasser både på sjø og land.
Selv om deler av fiskerinæringa går på skinner, så er vi ikke der vi burde være totalt sett. Det handler ikke bare om å øke råstofftilgangen. Vi trenger en nødvendig omstilling som både kan trygge arbeidsdagen til de ansatte, sikre god kvalitet og full utnyttelse av råstoffet. Vi må rigge oss med ny teknologi og gjennomføringskraft i alle ledd i verdikjeden. Og alle må tjene penger.
Næringen og myndighetene bestemmer
8. juni 2021 ble «Utvalg for grønn omstilling og økt bearbeiding i sjømatindustrien» oppnevnt av Nærings- og fiskeridepartementet.
Organisasjoner og enkeltbedrifter har bidratt med innspill til utvalgets arbeid.
Tirsdag 8. mars 2022 overleverte bearbeidingsutvalgets leder, Kathrine Tveiterås, en rapport med 32 anbefalte tiltak til fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran.
Rapporten er sendt på høring. Nå er det opp til næringen og myndighetene å bestemme utfallet.
Kanskje ikke fiskeøyne er det råstoffet som vil bidra mest til økt bearbeiding i sjømatindustrien.
De kan likevel framstå som eksempel på en underutnyttet ressurs og et skråblikk på næringen.
