Den nye rapporten fra bearbeidingsutvalget peker på flere muligheter til å gjøre norsk fiskeindustri både mer lønnsom og viktigere for nasjonen. Å gi industrien bedre rammevilkår er helt avgjørende dersom vi mener alvor med å ha en fiskeindustri her i landet, men spørsmålet er om politikerne våger å ta slike grep. Trolig ender også denne rapporten i skuffen. Dessverre.

I dag har fiskerne bukten og begge endene i fiskeripolitikken, noe som kan ses igjen i lønnsomheten i norsk fiskeindustri. De siste årene har hvitfiskindustrien hatt en resultatmargin på 0,6 prosent. I løpet av de siste ti årene har 37 prosent av selskapene hatt år hvor årsregnskapet gikk i minus.

Til sammenligning viste lønnsomhetsrapporten for fiskeflåten i 2019 en gjennomsnittlig margin på 21 prosent. Det er ikke første gangen et utvalg har foreslått grep for å snu denne trenden. Også i denne rapporten pekes det på behovet med å flytte makt fra fiskerne, skape bedre konkurranse om råstoffet og samtidig sørge for tiltak som sikrer industrien bedre rammevilkår året rundt.

Eksempelvis foreslår utvalget ferskfiskordning, bonuskvoter, utviklingskvoter, auksjoner og mer nøytrale styrer i salgslagene. Forslagene er fornuftige, men trolig ikke spiselig for flåteleddet. Allerede få timer etter fremleggelsen av rapporten kom også Norges Råfisklag-sjefen med forventede kritiske ankepunkter.

Vi har lenge ment at det vil være fornuftig å gi industrien kvoter. Det vil sikre jevn tilførsel og bedre konkurransevilkår. Det kan også forsvares ut fra det faktum at fiskerne i større og større grad kjøper seg inn på landsiden, og dermed har kontroll over hele verdikjeden. Utviklingskvoter til industrien kan motvirke dette, og samtidig bidra til mer verdiskaping, bearbeiding og flere helårige arbeidsplasser.

Utvalget tar også til ord for økt strukturering i industrien, og at det må bli slutt på at det offentlige Norge holder liv i bedriftene. Dette vil utfordre distriktspolitikken, og samtidig vekke fakkeltogene til live igjen. Erfaringsmessig våger ikke de folkevalgte å ta disse kampene. Konklusjonen er ikke mindre riktig av den grunn.

Til tross for at rapporten peker i riktig retning, tviler vi på om utvalget vil få gjennomslag politisk. Til det har fiskerne for mye makt. Når de til og med har sin egen statssekretær i Vidar Ulriksen, så tviler vi på om sjefen og statsråd Bjørnar Skjæran er villig til å utfordre det etablerte. Det er derfor ikke vanskelig å slå fast at forslagene forblir glemt i Ulriksens skuff. Ingen andre enn de fiskerne tjener på det.