Norge er forpliktet til å kutte utslipp av klimagass. Innen 2030 skal utslipp fra ikke-kvotepliktig sektor være minst 40 prosent lavere enn i 2005. Fiskeflåten tilhører denne sektoren.
Vi må snarest få klarhet i hva forpliktelsen betyr for fiskeflåten. Det er usikkerhet i flere dimensjoner. Men noe er likevel nokså krystallklart.
Hvilke klimakrav skal fiskeflåten levere på?
Det er i fiskerinæringa sin soleklare egeninteresse å ta klimautfordringa på største alvor. Men kan fiskeflåten sitt aller viktigste bidrag for klima være å maksimere uttaket fra fiskebestandene?
Å kreve 40 prosent reduksjon i utslipp uten hensyn til variasjon i fiskebestandenes størrelse og utbredelse, er feilslått som klimatiltak.
Før vi setter bastante og konkrete måltall for fiskeflåtens klima-leveranse, trenger vi en ryddig og open-minded tilnærming til hvordan fiskeflåten best kan bidra. Vi har verken tid eller råd til noe annet.
Teknologi og alternative energibærere
Energitettheten til fossilt drivstoff er 10 ganger større enn for hydrogen. Forenklet kan man påstå at det foreløpig er få eller ingen alternative energibærere som faktisk kan gi betydelig og kostnadseffektiv utslippsreduksjon.
En drøy påstand, men med utgangspunkt i energitetthet så sier det seg selv at energibehov og valg av energibærer er en betydelig dimensjonerende faktor for framtidens fiskefartøy.
Hvis det nye fiskefartøyet må bygges 10 meter lengre for å få plass til samme mengde energi, så kan mye av klimagevinsten gå tapt ved at det totale energibehovet øker. Og hva med distribusjonskanaler for ulike alternative energibærere?
Men noe kan gjøres, også på energieffektivitet.
Snart 2030
Kalenderen skiftet nettopp fra 2021 til 2022, og vi er nærmere 2030 enn 2005. Er det i det hele tatt mulig å levere på et krav om 40 % utslippsreduksjon?
Mye tyder på at utviklinga på teknologi og alternativt drivstoff ikke rekker å hjelpe oss i mål innen 2030. Jo nærmere vi kommer 2030, jo mer hodeløse kan vi bli.
Men det hjelper neppe klima om vi tyr til løsninger som isolert sett gir lavere utslipp, hvis vi samtidig øker det totale energibehovet og i tillegg reduserer uttaket av klimavennlig mat. Alt henger som kjent sammen med alt.
Hva kan vi gjøre inntil videre? Altså mens vi utvikler ny teknologi og bedre løsninger for å ta i bruk alternative energibærere.
Er CO₂-avgift bra for klima?
Er det fornuftig å pålegge fiskeflåten CO₂-avgift bare fordi «forurenser betaler» og ut fra teorien om at ei slik avgift «gir forurenser økonomisk insentiv til å redusere utslippet»? Isolert sett vil det kanskje få ned utslippet. For det er klart, fiske etter ulike fiskeslag blir gradvis ulønnsomt når kostnaden for drivstoff øker.
Eller som det heter på fint, fiske etter marginale arter vil opphøre. Og da forbruker vi mindre drivstoff totalt sett.
Ideelt skulle CO₂-avgiften gitt en såkalt substitusjonseffekt, der fiskeflåten «svitsjet» over på nullutslippsløsninger og teknologi som reduserte energibehovet.
Men fullt så enkelt er det dessverre ikke.
Det er mulig vi framstår som både teknologi-pessimister, klimafornektere og lite villige til å ta vår del av regninga, men selv med lave kvoter og gode fangstforhold, vil vi kunne få utfordringer med å nå ei målsetting om 40 prosent utslippsreduksjon fra fiskeflåten innen 2030.
Usikkerhet i utslippsmål
Hva som var fiskeflåtens utslipp målt i CO₂-ekvivalenter i 2005 er, tro det eller ei, nokså usikkert. Man skulle tro at vi kunne ta utgangspunkt i offentlig statistikk.
Tall fra både SSB, Fiskeridirektoratet og Garantikassen for fiskere gir indikasjon på utvikling i flåtens klimautslipp fra forbrenning av fossilt drivstoff.
Likevel er det så store sprik i disse tallene, at flåten hadde vært i mål allerede i 2006 om vi målte SSB sine 2006-tall opp mot Fiskeridirektoratet sine tall for 2005.
Det er derfor nesten åpenbart at det må på plass bedre tall på utslipp, før fiskeflåten kan være forpliktet til noe som helst.
Heldigvis er det litt mer sikkerhet knyttet til tall som viser utslippsreduksjon som følge av overgang fra freon til mer klimavennlige kjølemedium som ammoniakk.
Det kan i alle fall se ut som at fiskeflåten kan godskrive en reduksjon på i overkant av 360.000 tonn CO₂-ekvivalenter fordi vi har sluttet å bruke freon. Dette tilsvarer en reduksjon i klimagassutslipp på 24 prosent med utgangspunkt i Fiskeridirektoratet sine tall for forbruk av fossilt drivstoff i 2005.
Usikkerhet i aktivitet
Det er særlig kritisk at et klimamål om 40 prosent utslippsreduksjon ikke tar innover seg at fiskeflåten ikke går i rute fra A til B. Vi vet jo fint lite om hvordan fangstsituasjonen vil være i 2030.
Vi legger selvfølgelig vår lit til at vi forvalter bestandene på en bærekraftig måte, og krysser fingrene for adgang til å fiske der og når fisken er best tilgjengelig (altså for eksempel ingen reprise av makrellsituasjonen i 2021).
Men hvor mye vi fisker i 2030 og hvor, det er det i beste fall bare havforskerne som vet.
Og kanskje en og annen brite, russer, islender og EU-borger.
Villfisk en krystallklar klimavinner
Det vi imidlertid kan være sikker på, er at norsk villfisk er så godt som det mest klimavennlige animalske proteinet vi mennesker kan finne på å spise.
Sildas klimaavtrykk på 0,9 kilo CO₂-ekvivalenter pr. kilo spiselig vare, klarer selv ikke agurken å måle seg med (framtiden.no). Og selv om bunnfiskartene kommer litt dårligere ut enn våre pelagiske klimavinnere, så er altså norsk villfisk så til de grader best i klassen.
Dette er godt dokumentert. Norsk villfisk er altså viktig for klimaet.
Villfisk er ikke bare klimavennlig. Behovet for mat øker, og mat fra havet er også viktig i et matvareperspektiv.
De siste 20 årene har norske fiskere årlig landet mellom 2,2 og 2,7 mill. tonn. Det er store tall, og alt har ikke gått til menneskemat. Men kan det likevel si oss noe?
Og hva med havvind-industrien?
Det er åpenbart at vi trenger mer fornybar og klimavennlig energi. Det er likevel unødvendig å utbrodere vår bekymring for at havvindparkene skal få negative konsekvenser for fiskebestandene.
Men fordi villfisk er klimavennlig mat, bør utredning av mulige konsekvenser av havvind-industrien være et absolutt krav fra flere enn fiskerne.
