Som barn lekte jeg og vennene på kaia til fiskebruket. Noe av det morsomste, syntes vi, var å fange ulker og med et gresstrå i gatten blåse dem opp og kaste dem på sjøen igjen. Og der padlet de på rygg oppblåst hvitbuket i været. Luften sev langsomt ut og etter ei stund var vågen vår fri for oppblåste ulker.
Alt i alt kan vi nok enes om at den pressekonferansen var meget vellykket i den forstand at den blåste liv i de viktige spørsmålene: Hvordan ser regjeringen og partiene for seg at havvindvisjonene skal realiseres? Og hvorfor haster det? Og hvordan blir dyrt billig?
Fiskeri- og havministeren var ikke der melder Fiskeribladet. Nei, hva skulle han der – passe på fiskevelferden?
Det er viktigere at Skjæran er til stede på regjeringskonferansene enn på pressekonferansene. Fire statsråder inklusive statsministeren på samme pressekonferanse betyr normalt ikke viktighet men revir-uenighet. Partilederne har markeringsbehov og nærings- og oljeministeren strides om kompetanse.
Man kan med ugjendrivelig logikk hevde at like lite som vinden over land er et landbruksprodukt, er vinden over hav et sjømatprodukt.
Men på samme måte som vindmøller på land ikke skal plasseres på dyrkbar jord må det etableres som reguleringsnorm at havvindmøller ikke plasseres på fiskbart hav.
Da oljesektoren var i sin yre barndom fikk Stortinget til behandling en klok og fremadskuende stortingsmelding:
«Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn» Meld. St. 25 (1973-1974).
Gjennomgående i denne meldingen er at den tar det Norge vi har (hadde tidlig på 70-tallet) som utgangspunkt for den kommende virksomheten.
Hvor utviklingen av den nye næringen skulle ta hensyn til de eksisterende samfunns- og næringsstrukturer. Sameksistens har vi hatt selv om det stundom har blåst utemmet havvind. På norsk sokkel skal rørledninger dekkes til, være overtrålbare. På andre siden av midtlinja på britisk sokkel må fiskerne passe seg for det kan bli dyrt å skade et gassrør.
Hva Norge nå trenger, er en plan som tar inn over seg vindkraften – den seg komme over land så vel som vann – en plan «Vindkraftens plass i det norske samfunn».
Det blir nødvendigvis ikke en enkel operasjon sett i lys av de nokså motstridende signaler som kom fra de fire på pressekonferansen. Og besynderlige resonnementer. Finansminister og Senterpartileder Slagsvold Vedum understreket flere ganger at all denne strømmen til siste watt skal føres til land i Norge for å gi oss folk og firmaer billigere strøm.
Men ifølge NVEs beregninger av kostnader (juni 2021) for kraftproduksjon, koster strømproduksjon fra flytende havvind i dag 116 øre/kWh. Tilsvarende tall fra vannkraft er mellom 35 og 39 øre/kWh. For eksisterende vannkraft verk er det mye lavere.
Enova støttet Hywind Tampen med 2,3 milliarder kroner for en 88 MW utbygging. Det dekket 43 prosent av totale utbyggingskostnader. Utsira Nord er ventet å bygges ut med 1500 MW, altså 17 ganger mer.
Flytende havvind blir ikke bygd ut uten solid statsstøtte. Vi kan altså forvente at staten må subsidiere dette med flere titalls milliarder kroner.
Jeg skjønner ikke dette jeg. At den strømmen som det er dyrest å produsere skal gi billigere strøm til folk.
Og så var alle fire opptatt av at det haster. Knapt nok en vind å slippe. Hvorfordetda? Er man redd for at det skal bli fritt for vind? At noen skal komme å tømme Nordsjøen og andre norsk farvann for vind? At vi får se vindmøller under bekvemmelighetsflagg i Smutthullet?
Vi må formode at statens prosjektmodell skal komme til anvendelse ved utbygging av havvindkraft. Ettersom anleggene i tillegg til å skulle plasseres i arealer som rommer nasjonale naturressurser, krever statlige arealvedtak, i tillegg til at det gis mange milliarder i statlige tilskudd.
Til dette har Finansdepartementet gitt ut en veileder, statens prosjektmodell, som stiller krav til metodikk og kvalitet når store statlige investeringsprosjekter skal utredes.
Her står det blant annet at:
«Investeringsprosjekter med anslått samlet kostnadsramme over 1 milliard kroner (over 300 millioner kroner for digitaliseringsprosjekter) omfattes av kravene. Modellen kan også anvendes på mindre prosjekter.
Kravene innebærer at prosjektene skal gjennomgå ekstern kvalitetssikring før beslutningsunderlaget legges frem for regjeringen og Stortinget. Ordningen legger til rette for god metodisk utredning før det fattes beslutninger om statlige investeringer. Målet er å unngå feilinvesteringer og holde god kontroll med kostnader og nytte gjennom planlegging og gjennomføring av prosjektene og på den måten sørge for en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser.»
Fra 21. september 2019 er kravene til utredning forankret i Rundskriv R-108/19 Statens prosjektmodell – Krav til utredning, planlegging og kvalitetssikring av store investeringsprosjekter i staten
Det vil jo være noe spesielt om regjeringen i fellesskap skulle fravike sin egen instruks. Det ble litt uklart hva statsministeren mente med at man for å spare tid måtte kunne kjøre prosesser parallelt. Vi får stole på hans fortid som en dyktig og svært så ryddig byråkrat.
Alt i alt kan vi nok enes om at den pressekonferansen var meget vellykket i den forstand at den blåste liv i det viktige spørsmålet; hvordan ser regjeringen og partiene for seg at havvindvisjonene skal realiseres? Og hvorfor haster det? Og hvordan blir dyrt billig?
The answer, my friend, is blowin' in the wind
The answer is blowin' in the wind (BobDylan)
