Både i globale fiskeri og i Norge, er fiske med garn ett av de mest brukte fiskeredskapene.
Dette har blant annet sammenheng med at det er relativt enkel teknologi, garnfiske passer til ulike fartøystørrelser og det er lave investeringskostnader.
Lavt energiforbruk
I tillegg kan fiske med garn være effektivt. Når fisket tilpasses vandringsmønsteret til gytemoden torsk, gir et kystnært fiskeri også et lavt energiforbruk per kilo fangst.
Garn har også en skarp- og god seleksjonskurve, som effektivt sorterer ut undermåls fisk. Og røkter man garn ofte nok, kan også garn gi akseptabel kvalitet på råstoffet.
Med referanse til en fragmentert flåtestruktur og at det primært er den minste kystflåten som fisker med garn, er redskapet et viktig inntak for vedlikehold av lokale verdikjeder i fiskeriavhengige distrikter.
Statistikk viser derfor at over 20 prosent av kystflåtens fangster fanges med garn, primært i vinterhalvåret etter torsk.
Over tid har det imidlertid blitt et sterkt økende fokus på tapte fiskeredskaper i havet, både nasjonalt og internasjonalt. Spesielt gjelder dette tapte garn og herunder såkalt spøkelsesfiske («ghost fishing»). Ettersom tradisjonelle nylongarn har en lang levetid og yrkesfiskere setter garnlenkene i områder som kan gi høye fangstrater, er spøkelsesfiske definert som et alvorlig miljøproblem.
Biologisk nedbrytbare garn
Dette er også bakgrunnen for at Fiskeridirektoratet har årlige innsamlingstokt etter tapte fiskegarn i ulike områder av garnhavet. I 2021 samla Fiskeridirektoratets garntokt inn ca. 1200 tapte garn.
Hvor mange garn som tapes per år, er imidlertid langt mere uvisst, og det er store variasjoner i anslagene mellom ulike fagetater.
Mens Fiskeridirektoratet anslår at cirka 1000 garn tapes pr. år, mener Miljødirektoratet (2018) at cirka 13.000 garn tapes per år.
De negative effektene av spøkelsesfiske, er også bakgrunnen for at Sintef Ocean gjennom flere år har testa om biologisk nedbrytbare garn kan erstatte dagens tradisjonelle nylongarn.
Et viktig mål med prosjektet er å undersøke den samla effektiviteten til nedbrytbare garn, sammenligna med tradisjonelle nylongarn. På denne måten kan man uttrykke noe om nedbrytbare garn representerer en eventuell effektivitetsgevinst eller om det påfører fiskerne økonomisk tap.
Dyrere og mindre effektive
Forsøkene med nedbrytbare garn starta i 2016, og ble brukt i fiske utafor kysten av Troms. Resultatene fra forsøksfisket viser at biologisk nedbrytbare garn, kan ha cirka 20 prosent lavere fangsteffektivitet enn tradisjonelle nylongarn.
I tillegg er nedbrytbare garn vesentlig dyrere enn tradisjonelle nylongarn. For å holde ved like samme fangstkapasitet som ved bruken av nylongarn, må antall nedbrytbare garn økes.
For yrkesfiskerne betyr dette at en overgang til nedbrytbare garn representerer økte driftskostnader, og at det påfører garnfiskerne et økonomisk effektivitetstap.
På den andre siden bidrar dagens fiske med nylongarn til spøkelsesfiske, såkalt «ghost fishing». Deler av bestanden tapes som følge av spøkelsesfiske, og påfører fiskerne et alternativt tap.
Gytemoden fisk som fanges av spøkelsesfiske, kan også gi bidrag til produksjon av nye årsklasser av torsk. Ettersom mange ulike fartøy- og redskapsgrupper fisker på samme bestand, representerer dermed spøkelsesfiske en potensiell kostnad for alle som fisker torsk.
Avgift på nylongarn?
Dersom det blir et viktig mål for forvaltningen å redusere spøkelsesfiske knytta til garn, vil det ideelle være at nedbrytbare garn, blir konkurransedyktige i forhold til kostnads- og fangsteffektiviteten til tradisjonelle nylongarn.
Inntil det skjer, er det en lang tradisjon for bruken av ulike kvotebonusordninger for å stimulere til ønska (fangst) atferd i bestemte retninger. I den økonomiske politikken er det også et velbrukt- og tradisjonelt virkemiddel at «forurenser betaler».
Overført til garnfisket og herunder målet om å redusere spøkelsesfiske, kan for eksempel en avgift bidra til å redusere fiske med nylongarn. Tilsvarende kan en kvotebonus stimulere til økt fiske med mindre effektive nedbrytbare garn for å redusere spøkelsesfiske.
Kvotebonus som virkemiddel
Selv om bruken av kvotebonuser kan være et effektivt virkemiddel, er likevel et slikt tiltak kontroversielt. Dette fordi det lett fører til fordelingskonflikter mellom ulike fartøy- og redskapsgrupper som fisker på et felles bestandsgrunnlag.
Om eksempelvis en kvotebonus tas fra toppen av norsk totalkvote, før fordeling mellom gruppene, vil alle som fisker torsk med videre, være med og subsidiere et tiltak som kun omfatter fiske med garn.
Om derimot en tenkt kvotebonus tas internt fra kystgruppen eller mere spesifikt garnflåtens fangstandeler, vil imidlertid tiltaket i større grad bære preg av omfordeling innen gruppekvoten til en bestemt fartøy- og redskapsgruppe.
Begrensa popularitet
Fjerning av spøkelsesfiske kan like fullt representere en kollektiv gevinst for alle som fisker torsk med videre. Bruken av kvotebonus fra felles bestander, kan med dette være et typisk eksempel på at den individuelle- og den kollektive rasjonaliteten kan stå i motstrid til hverandre, eller at særinteresser går i utakt med de almene interessene.
Det er derfor ikke overraskende at kvotebonuser til ulike formål har begrensa popularitet blant fiskerne.
Men ettersom stadig nye bærekraftsattributter knyttes til både nye forvaltningsmål og som tilkoplingsstrategier til markeder, kan også spøkelsesfiske eller «ghost fishing» få økt betydning for den framtidige legitimiteten til fiske med garn.
