Forvaltningen har ikke gjort leksa si, og oppdrettsnæringen er blitt for stor. Laksen er politisk viktig fordi den har vært økonomisk viktig i lang, lang tid.
Det største problemet er at forvaltningen ikke setter i verk tiltak basert på den kunnskapen som allerede finnes. Forvaltningen har vært altfor sen og for slapp med å innføre reguleringer for næringen. Trafikklyssystemet er en parodi og er latterlig.
En utfordring er at det i dag knyttes stadig sterkere bånd mellom økonomiske interesser og forskning og teknologiutvikling. Videre hviler politiske avgjørelser i økende grad helt eller delvis på forskningsresultater, siden forskere på grunn av sin ekspertkunnskap blir brukt som rådgivere ovenfor myndigheter som skal forvalte naturen og teknologien.
Inntektene til oppdrettsnæringen kan ikke forsvares opp mot at næringen ikke drives miljømessig bærekraftig.
Villaksen har nå kommet på rødlisten over truede arter, det var varslet i mange år. Kanskje det er sjøørretens tur i neste omgang? Oppdrettsnæringen på Vestlandet er igjen kåret til miljøverstingen i Norge, tragisk for Vestlandets kyst og fantastiske fjorder.
Det handler om folk som sitter igjen med kun minner om et rikt kulturliv mens oppdrettsnæringen tillates å ødelegge vannmiljøet og økologi, og det til samme tid som næringen ikke betaler et øre i grunnrente (ressursskatt) på statens velsignelse.
Lukkede oppdrettsanlegg er ikke problemfritt, men de fleste miljøutfordringene blir løst med slik teknologi. Ved plassering nær markedet «farm to fork» blir også CO₂ avtrykket mindre, men fôrproblemet må allikevel løses. Så kanskje det blir ordning på ressursrenta også, uavhengig av valgt teknologi. Det er «green deal» i praksis.
Det blir en viktig oppgave for den nye regjeringen å ta tilbake demokratisk kontroll over politikken rundt kyst/fjorder og oppdrett. Undersøk om oppdrettsnæringens praksis følger Naturmangfoldloven, Vanndirektivets artikkel 1, Forurensningsloven, Akvakulturloven, Matloven og Dyrevelferdsloven med forskrifter.
