Dessverre argumenterer mange kyststater – og Fisheries Iceland som Hildur Lind Marteinsdottir representerer – som det passer når de skal vektlegge kriteriene. Det blir dobbelt feil når de tillegger Fiskebåt/Fiskarlaget synspunkt som vi ikke har.
Sonetilhørighet er ikke det eneste kriteriet som bør legges til grunn i forbindelse med en forhandlingsløsning knyttet til forvaltningen og fordeling av makrellbestanden. Sonetilhørighet – bestandens tilhørighet i de ulike kyststaters soner i tid og volum – er etter Norges syn det viktigste, men også andre kriterier bør vektlegges.
La meg kort kommentere de fordelingskriteriene som har størst gyldighet;
- Makrellen gyter, vokser opp, beiter og oppholder seg i stor grad i norske farvann, makrellen har derfor en sterk tilknytning/sonetilhørighet til norske farvann.
- Norge bidrar vesentlig i makrellforskningen som er et annet kriterium.
- Den norske flåten fisker nær 100 prosent av makrellkvoten i norsk økonomisk sone, og verdiskapningen fra makrellfiske er av stor betydning for mange norske kystsamfunn.
- Norge har et langvarig historisk makrellfiske i Nordsjøen og Nord-øst Atlanteren
Makrellen vandret for noen år siden inn i islandske farvann, og islendingene startet et nytt makrellfiskeri i egen sone og i internasjonalt farvann. Ifølge internasjonale forskningstokt oppholder en liten andel av makrellbestanden seg i en kort periode av året i islandske farvann. Island bidrar i begrenset grad i makrellforskningen. Dette var – og er – ikke et fiskeri som Island er avhengig av. Norske kystsamfunn er – og har vært – mer avhengig av makrellfisket enn nykommeren Island. Uansett vektlegging av kriteriene, så er den islandske opptreden i makrellfiske, uakseptabel, uansvarlig og uforståelig.
De siste årene har det blitt mindre og mindre makrell i islandske farvatn, dette har medført at islendingene fisker mer og mer av makrellen i internasjonalt farvann. Faktisk er det slik at Island fisker mesteparten av makrellen i internasjonalt farvann.
Norge er ikke problemet i forhandlingene. Uansett tilnærming og argumentasjon så er realitetene at Island fastsetter kvoteandeler langt utover hva alle vitenskapelige og uvitenskapelige tilnærminger tilsier. I praksis har Island hatt et fritt makrellfiske, og kvotene er blitt satt så høyt at de islandske fartøyene ikke klarer å fiske dem opp. Så min tilnærming til påstandene fra Fisheries Iceland og Island er «Ikke døm dem på hva de sier, men på hva de gjør».
Det er også beklagelig at det islandske makrellfisket har medført at Grønland og Russland har kopiert Island. Russland har økt sin andel fra 5 prosent til 14 prosent. Grønlandske fartøy med islandske eierinteresser har også ekspandert i makrellfiske. Dette vanskeliggjør en forhandlingsløsning. Vi merker oss at Island er mer forhandlingsvillig nå som makrellen er i ferd med å forlate islandske farvann.
Norske fiskere og kystsamfunn er avhengig av makrellfiske, og hilser ethvert realistisk forhandlingsinitiativ velkommen. Så langt har ikke Island bidratt positivt for å finne forhandlingsløsninger. Verbalt kanskje, men ikke reelt. La oss håpe det er i ferd med å endre seg.
