Fra jeg var guttunge og ungdom rodde jeg på seinotfiske med «PJ-Senior». På sjøen brukte jeg å legge bort se. Råskjær fra sei heiste jeg opp på rorhustaket og på gelendrene for å tørke fisken til boknafisk.
På silda brukte jeg å gå på landhandelen og kjøpe bøtte med lokk. Skar hodet og sporen av silda og salta den i 20–30 bøtter.
Felles for begge disse produktene var at når vi kom hjem til Akkarfjord, så gikk jeg runden og leverte boknafisk til de eldre. Julesilda gikk også til de eldre. Jo da, jeg fikk nå litt julerull og varme hjem. Noen ganger fikk jeg strikka læsta i retur. Og mange gode klemmer fra de eldre som var glade for at man tenkte på dem.
I dag har jeg også båt og fiskebruk. Når det kommer en eldre ned på kaia og spør om de kan få kjøpe seg en kokfisk, ja så må jeg innrømme at jeg er en dårlig selger. Selv om det ikke er svartfisk, men hvit fisk. Den eldre går nå som regel derifra uten å ha rørt pengeboka si.
Svært glad er jeg for min sønn, som nå også fisker, også har fått det gode hjertet for de eldre.
Hver jul når han tar juleferie, bruker han å ta av noen fisker og årets første lever og rogn og tar med til Veidnesklubben og gi gratis til de eldre. De som ikke har så lett for å komme seg ut i småbåten mer og fiske sjøl. Å ja, han har vel fått seg noen varme læster han også.
Jeg skulle ønske Fiskeridirektoratet i Bergen forsto viktigheten i å være menneske. Det å ta vare på hverandre. Det å ha omsorg for dem som ikke har så lett for å komme seg ut i småbåten og kunne ta sin del av fellesskapets ressurser. Viktighet i at, jo da, da tar vi yngre ansvar. Uten at man nå skal leve under et regime som lukker all lovlig muligheter på bakgrunn av at man vil stoppe et fåtall av ulovlig svartsalg.
Det blir som å stenge motorveien for å sikre at ingen kjører for fort. På bakgrunn av at et lite fåtall kjører for fort.
Dessverre har man sett de siste fem-seks årene at fiskerinæringen er underlagt et regime. Et regime hvor men skal måtte godta felles avstraffelse får å ta et lite fåtall som driver med juks. I dette regimet er det ikke rom for menneskelighet og det å ha omsorg for hverandre.
Jeg har selv vært på flere møter hvor Fiskeridirektoratets folk fra Bergen sa at vi vet dette treffer uskyldige, men slik må det være skal vi ta de skyldige. Hvorpå jeg ble forbanna og sa at ingen lov gir rett til å skade uskyldige for å ta skyldige.
Fiskeridirektoratets mann hostet frem at kanskje han ordla seg feil. Men gjorde han det? Til stede var også fiskeridirektøren, og ingen av dem pratet til meg mer på det møtet. Eller senere.
Direktoratet har mange flinke folk ute i regionene. Hva som er gjennomgående, av hva jeg hører fra dem er at Bergen lytter ikke til deres innspill. Altså kjører Bergen en linje hvor de «sitter på» all kompetanse.FS
Er vi tjent med hvordan forvaltningen er blitt? Er vi tjent med at folket mister respekt for forvaltningen?
Forvaltningen skal tjene folket, ikke forakte folket.
Må innrømme at på bakgrunn av tidligere erfaring med arbeidsmetoder til direktorat, og at jeg har fiskebruk å fiskebåter, så føles det ikke lengre så lett å bruke sin frie talerett som man har i et land som Norge. For i dag er veien kort da til å få vanskeligere hverdager i min jobb. En jobb vi har skapt utallige arbeidsplasser ute i distriktene, og levelig samfunn.
Problemet ligger i Bergen. Det håper jeg folket ser, slik at ikke alle gode kontrollører ute i regionene møter forakt. For det er ikke disse som fortjene frakten.
Og når de gjelder de eldre, både jeg og sønnen min kommer neppe til å stoppe å gi kokfisken.
