I det siste har media publisert og vært opptatt av den kollegiale tilstanden i fiskerinæringen. Det er blitt fokusert spesielt på seksuell trakassering av kvinner.
Jeg mener at dette ikke primært er en kjønnsrollesak. At det ikke handler om likestilling eller kjønnskvotering.
Saken dreier seg om kollegial adferd og mangel på felles etiske retningslinjer i fiskeri- og havbruksnæringen.
Hvorfor finner man så dette i fiskerinæringen spesielt?
Er det fordi folkeskikken mangler? Eller er det fordi fiskerinæringen ikke har klart å følge med på utviklingen etter hvert som resten av samfunnet har innført kjøreregler i arbeidslivet til det bedre?
De etiske retningslinjene burde vært stadfestet i alle organisasjoner tilknyttet norsk fiskeri- og sjømatnæring og de burde være øverst på agendaen og fremst i tankerekken ved enhver anledning.
Så er det sånn at det ikke bare er jenter som utsettes for trakassering, mobbing eller heksejakt i fiskerinæringen. Den uheldige er ofte en som sier fra, har høye meninger som ikke passer inn hos de etablerte, det kan være lærlingen eller den utenlandske fiskeren som står nederst på rangstigen. Det kan være hen som elsker en av samme kjønn, eller et nytt fiskeri som man ikke forstår.
Mobbing og trakassering skjer ikke bare der hvor flere jobber sammen. Det skjer også med dem som ror alene og dem som velger å stå utenfor et lag eller en organisasjon.
For å få en varig endring, et trygt arbeidsmiljø og en trygghet for alle, også de som ror alene, burde noe av de midlene som ble tildelt for å fremme likestilling i fiskeriene vært benyttet til å få utformet felles etiske retningslinjer for fiskeri- og sjømatnæringen i Norge.
Og kanskje burde det blitt opprettet et uavhengig organ hvor alle i fiskeri- og havbruksnæringen kunne melde hendelser relatert til mobbing og trakassering og bli hørt og tatt på alvor.
Da ville alle vært i samme båt og rodd i samme retning mot et sunnere arbeidsmiljø for hele mannskapet.
