I 2020 ble det eksportert 2,7 millioner tonn sjømat fra Norge. Eksportverdien var 105,7 milliarder kroner.
74,2 milliarder eller 70 prosent kom fra havbruk, laks og ørret. De resterende 30 prosentene kom fra villfanga fisk hvorav eksport av torsk, herunder klippfisk, saltfisk og tørrfisk, utgjorde 16 milliarder, det vil si rundt 15 prosent.
Ynda hatobjekt
Når eksportverdien av oppdrettsfisk er nesten fem ganger større enn for torsk, skulle man forvente at havbruksnæringa ble satt pris på og hegna om. Av våre politikere. Og av samfunnet for øvrig.
Men sånn er det ikke. Snarere tvert imot. Havbruksnæringa har blitt et ynda hatobjekt. For flere politiske partier. For deler av den offentlige forvaltninga. Og for et utall organisasjoner som hevder å ivareta natur- og miljøhensyn.
Rødt og De Grønne
Miljøpartiet De Grønne og Rødt står fremst i rekka når det kommer til uthenging av denne næringa. Der i gården har man også tydd til skjellsord når havbruksnæringa blir omtalt. Eierne omtales som oppdrettsbaroner og miljøkriminelle. Det er samme vokabular som politikere fra disse partier benytter når de omtaler utbyggerne av miljøvennlig vindkraft på land og moderne gruveindustri.
I et innlegg i Bladet Vesterålen den 22. august, Ikke mer oppdrett, konkluderer Rødts Frode Bygdnes med at Norge må lære av Argentinas vedtak om å forby lakseoppdrett. Miljøpartiet De Grønnes stortingskandidat fra Finnmark, Farid Shariati, presterte i et innlegg i Dagbladet 7. august, Oppdrettens krokodilletårer, å skrive at oppdrett utgjorde en stor fare for livet på land og særlig for livet under vatn.
Miljøeffekter av utslipp
Yndlingsøvelsen til De Grønne og Rødt er å male ut hvor forferdelig det er at fisken i oppdrettsmerdene tillates å skite direkte i sjøen. Og at omfanget av denne skiten er flere ganger større enn det samla norske utslippet av kloakk.
I Havforskningsinstituttets Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2021 som ble utgitt i februar i år, er utslipp fra næringa inngående behandla.
- Om miljøeffekter av utslipp av løste næringssalter konkluderte rapporten som følger: Risikoen for regionale miljøeffekter (eutrofiering) som følge av økt næringssalttilførsel fra fiskeoppdrett vurderes som lav i alle produksjonsområder langs kysten.
Og om miljøeffekter som følge av partikulære organiske utslipp (fiskeskit og fórrester) hadde rapporten denne konklusjonen:
- For bløtbunn er det utviklet gode overvåkingsverktøy som bidrar til at risikoen knyttet til miljøeffekter av organiske partikulære utslipp fra fiskeoppdrett på bløtbunn vurderes å være lav i hele landet.
- Siden det per i dag ikke eksisterer noen god overvåking av hardbunnslokaliteter, vurderes risikoen for miljøpåvirkning som moderat i alle produksjonsområder for denne bunntypen.
Det er lite samsvar mellom disse konklusjonene og de beskrivelser av utslippa som De Grønne og Rødt strør om seg med i sine svertekampanjer mot havbruksnæringa.
I sin egen verden
Konklusjonene er heller ikke nye. De er godt i samsvar med tidligere års risikorapporter fra Havforskningsinstituttet.
Men det ser ikke ut til at oppdrettsmotstanderne lar seg affisere av faglige rapporter. De lever i sin egen verden. En verden hvor man ikke tåler synet av ei oppdrettsmerd i sjøen. En verden hvor det bare er forakt til overs for habruksnæringas enorme bidrag til verdiskapinga i landet og til å opprettholde bosetninga i Kyst-Norge. Og en verden hvor man ikke forstår at det er nødvendig med et lønnsomt næringsliv dersom det også i framtida skal være liv laga for distriktene i vår egen landsdel.
