En fiskeristudents møte med fiskerinæringen

Jeg var derfor spent da jeg i sommer skulle være journalist i Fiskeribladet for første gang.

Fordommer

Jeg forbant fiskerinæringen med eldre menn, viker og store fiskenever med sår. Det er ikke utenkelig at jeg ansvarliggjør Fiskerihøgskolen for deler av dette synet. Samtidig som jeg delvis ansvarliggjør næringen selv for at jeg ikke har fått sett alt den har å by på.

Men det er jo lett å være fordomsfull mot noe man ikke kjenner. Så jeg må nok ansvarliggjøre meg selv også for å ikke ha oppsøkt næringen tidligere.

I løpet av faget «bærekraftig fiskeri» var vi gjennom redskapsteknologi, fiskeribiologi, ressursøkonomi og jus. Disse emnene er interessante, men det ga meg intet mer enn en snorkete teoretisk innføring i næringen.

Jeg kan ikke fortsette uten å nevne at vi var på et todagers tokt i løpet av semesteret. Fiskerihøgskolen skal ha skryt for feltarbeidet de ordner for studentene. Toktet var desidert mitt høydepunkt, og det jeg husker best fra hele studiet.

Voksen redaksjon

Men så skulle jeg plutselig begynne som journalist i Fiskeribladet. Ble ringt opp og greier. Inntrykket av Fiskeribladet var som fiskerinæringen. «Tror det er en ganske voksen redaksjon», sa andre. «Ja ja, det er bare for en sommer» tenkte jeg mens jeg nærmet meg kontoret i 7. etasje på Bryggen i Bergen. Jeg ble jeg møtt av en gjeng med mye lavere gjennomsnittsalder enn jeg hadde trodd, og jeg ble veldig positivt overrasket.

Og så begynte jobben. «I dag skal du skrive om snøkrabbefiske» sa de til meg etter ti minutter på kontoret. Opplæringen var «learning by doing» og vipps satt jeg på tråden med de store gutta.

Jeg fant frem sugerøret og begynte å suge til meg all kunnskap jeg kunne. Og, wow, så mye jeg har lært på syv uker! Og for noen utrolig dyktige journalister jeg har fått jobbe med i sommer. Jeg har sett engasjement og arbeidsvillighet uten like mellom disse fire vegger på Bryggen, og på Fiskeribladets utekontorer langs kysten.

Fra Bryggen til broen

I løpet av sommeren har jeg fått komme tett på fiskerinæringen som har tatt meg imot med åpne armer. For eksempel ble jeg i løpet av min første uke som nybakt journalist sendt på en forskningsbåt med Havforskningsinstituttet. Da var det meg, kameraet og skriveblokken på testtokt i Bjørnefjorden i forkant av makrelltoktet.

I løpet av sommeren fulgte jeg opp makrelltoktet. Forskerne var vel så imøtekommende da jeg ringte uken etter. Jeg fikk beskjeden: «Jeg har ikke tid til å prate, men du kan komme om bord». Tredve minutter senere sto jeg på broen og intervjuet toktleder.

For å ikke nevne de utallige hyggelige telefonsamtaler til grisgrendte strøk. Dere har minnet meg på hvorfor jeg utdanner meg i denne næringen.

La oss gjøre næringen attraktiv

Mitt møte med fiskerinæringen overbeviser meg om at vi må gjøre fiskerinæringen mer attraktiv for alle typer mennesker og spesielt ungdom. Vi må sammen endre folks inntrykk av næringen. Det hjelper ikke å ha verdens fineste næring, hvis ingen vet om den.

Vi må vise alt det rå, interessante, engasjerende og spennende som finnes langs kysten vår. Alle forskningsprosjekter som pågår om både bionedbrytbar plast i garn, bomullstråd i teiner og maneter som spiser nanoplast.

Kan vi vise frem fiskerne langs kysten som kjemper med nebb og klør fordi det eneste de vil er å fiske? Vis meg sjarken du har spart til hele livet, eller teinene du nylig har investert i. Fortell meg om sjøpølsefisket og hvorfor du prøver deg på det. La oss sammen løfte frem de som velger å bli fisker, matros og skipper. Sammen kan vi diskutere og prate om hvordan vi ønsker at næringen skal være i fremtiden.

Vi må gjøre fiskerinæringen mer attraktive for alle typer mennesker og spesielt ungdom. Jeg begynner fra nå av.