I forkant av Covid-19 minnet skogbrannene i Australia oss om at det haster. Nå i sommer har ekstremvarmen i Canada og USA gitt oss en påminnelse.

I Norge vil dette ikke bare føre til at vi skal kutte slik også andre land skal gjøre. Vi må også omstille hele økonomien. Spørsmålet er ikke om vi skal redusere oljeavhengigheten. Den politiske diskusjonen går på hvor raskt vi skal gå frem. Gradvis nedbygging, eller ved å sette en absolutt sluttdato for oljeaktivitet på norsk sokkel.

I rapporten «Blått hav, grønn fremtid» pekes det på at havnæringene kommer til å være drivende fremover både for å lykkes med klimapolitisk skift, og det økonomiske skiftet. OECD anslo i 2016 at havøkonomiene vil dobles innen 2030. Her har Norge store fortrinn, og sjømatnøringen er en viktig brikke. Maten vi spiser er et av de største bidragene til klimautslipp.

Sjømat har gjennomgående lave utslipp målt mot mye annen mat. Havpanelet har derfor pekt på at vi bare ved å spise mer sjømat kan kutte sterkt. En større sjømatnæring er derfor en viktig del av løsningen. Skal vi lykkes med å bygge sjømatnæringen enda større må det styringsgrep til. Vilje til å sikre markedsadgang, en forvaltning som heier frem næringsutvikling og tilgang på sjøareal for å høste og dyrke.

Arealtilgangen må bidra til at det er rom for en vesentlig større sjømatnæring. Dagens fiske og kystnære havbruk må suppleres med aktivitet på land, i fjordene og lengre ut i havet. Vi vil se flere arter i havbruket, dyrking av tang, tare og alger i sjøen, og høsting på nye arter lengre ned i verdikjeden. Dette vil bidra til klimavennlig mat, og til at vi kan bli mindre avhengig av soya, mais og raps i fiskefôret. Alt dette krever tilgang på sjøareal.

Et av landets sterkeste departement heter Olje- og energidepartementet (OED). Havfiskeflåten har erfart deres styrke. Nå har dette departementet fått nye og viktige oppgaver. De skal også sørge for at det avsettes areal til havvind og undersjøisk mineralvirksomhet. OED skal rett og slett bli et viktig verktøy i omstillingen. De skal sikre de nye havnæringene plass ute i havet.

Det er ikke bare regjeringen som tenker i disse baner. SV gikk nylig ut og foreslo at OED burde slås sammen med Klima og miljøverndepartementet (KLD). Deres tanke er at en klima- og energiminister vil skru opp tempoet med å redusere olje- og gassnæringens tilgang til havareal, og samtidig løfte frem havvind og annen energiproduksjon i havet.

Sjømatnæringen ligger som en av få havnæringer i et annet departement. Det mer næringsnøytrale Nærings- og fiskeridepartementet. For sjømatnæringen er det en stor risiko knyttet til at OED blir departementet for alle de andre havnæringene. Den politiske ledelsen vil da prioritere sine næringer. Samtidig jobber KLD med sine tanker om å verne store sjøareal mot bruk. Kampen om produktive sjøareal kommer derfor til å tilspisse seg. Hvis sjømatnæringen ikke er med i disse vurderingene kan vi fort bli den næringen som avgir areal til både vern og fremvoksende næringer.

Desto mer kystnært denne aktiviteten blir, desto mer vil det ikke bare utfordre havbasert havbruk og havfiskeflåten. Det vil etter hvert også kunne redusere kystnært fiske og den tradisjonelle havbruksnæringen. Det er langs disse baner jeg har tenkt da jeg foreslo at det må lages et Havdepartement for alle de havbaserte næringer. Et departement som også ser sjømaten som en viktig brikke i den omstilling vi står ovenfor. Det kan være andre og viktige grep, men sjømatnæringen må ta diskusjonen om hvordan vi kan vinne areal, ikke bare avgi.