På kaia i Dyrvika på Frøya står Rune Myrseth og laster store kar med sukkertare. Krepsefiskeren som forrige fredag ble reddet opp fra Frohavet med en kroppstemperatur på 28 grader, er i full vigør.
– Du virker uaffisert av å nesten ha omkommet på havet for knapt en uke siden?
– Ja, det gikk jo bra. Jeg er jo leid inn til å høste sukkertare for Seaweed solutions og formen er relativt fin, så ser jeg ingen grunn til å ikke fortsetter jeg som før, sier Myrseth.
Sommeridyllen brytes
Det har vært fint vær i Trøndelag de siste to ukene. Vindstille, temperaturer på over 20 grader og flatt hav. Sommeridyll vil mange kalle det. Det tenkte Myrseth også før han dro ut på sjøen fredag i forrige uke.
– Jeg dro ut i 15-tiden på ettermiddagen for å sjekke krepseteinene. Det var glimrende forhold og jeg hørte på radio, forteller Myrseth.
Utpå kvelden hadde han dratt omtrent halvparten av de 440 teinene. Radioprogrammet Topplista på NRK hadde kommet til låt nummer førti da ting gikk galt. Programmet som går hver fredag starter klokken 19.03.
– Det lå en liten kveil med tau på dørken ved roret, jeg syntes den lå litt for nærme og sparka til den for å unngå å snuble i den mens jeg satte ut teinene igjen, forteller Myrseth.
Tauet var del av lina som teinene var festa på, og der gikk det galt.
– Plutselig stramma tauet til rundt foten min, og jeg smalt i dørken. Før jeg fikk reagert, ble jeg dratt over hekken og havna i sjøen, forteller Myrseth som kom seg løs fra tauet før han ble dratt med teinene ned i dypet.
Katamaranen «Sverre Junior» på 11,9 meter fortsatte å sette ut det som var av teiner og putret sakte videre på innstilt kurs.
– Dette var dumt, nå er jeg i big trøbbel, tenkte jeg, mens jeg hørte lyden av de resterende teinene som falt av «Sverre Junior» og forsvant ned i sjøen, forteller Myrseth.
Svømte med bukseselene i munnen
I fallet mistet han brillene sine og så nesten ingenting. Ved hjelp av sola hadde han noenlunde peiling på hvor land var og han visste at det var langt unna.
– Jeg var ikledd t-skjorte, shorts, neoprenstøvler, regatta fisherman-bukse og hansker. Flyteelementene i buksa sørget for at jeg ble stående i vannet, forteller Myrseth.
Han dro buksa så høyt opp som mulig og tok selene i munnen for å ha hendene fri, og beveget seg sakte for å unngå sirkulasjon av kaldt vann inni buksa.
– Jeg skal innrømme at jeg frykta for at min siste time var kommet, men samtidig hadde jeg et bittelite håp, sier Myrseth som tidligere på dagen hadde sett redningsskøyta gå i retning Halten.
Hvis de hadde sett båten hans og den ble meldt savna, var det håp om at de ville skjønne hvor de skulle leite.
Så begynte han å svømme. Sakte, sakte i den retningen han mente skjæret Svingla lå.
Bekymringen stiger
Hjemme på Sistranda begynte kona Joy Myrseth å bli mer og mer bekymret. Rune svarte ikke på mobilen. Sist hun snakket med ham var rundt klokka 18, og nå nærmet det seg midnatt.
– Det var ulikt Rune å ikke svare eller ringe tilbake. Etter gjentatte forsøk oppsøkte jeg Runes forelder som bor like ved, forteller Joy som var redd ektemannen hadde fått et illebefinnende.
Sammen ble de enige om å ringe Hovedredningssentralen for å melde Rune savnet.
Nå skjer ting fort, og til Rune Myrseths store fordel, går alt etter boka. Hovedredningssentralen får inn savnet-meldingen klokken 00.18 og sender sporenstreks alarm til teamet på Redningsskøyta «Horn Flyer» som er stasjonert på Fillan på Hitra.
Mannskapet der er inne i sin niende dag av 28 dagers turnus. Kristian Tømmervåg, Odd Inge Riiber, Kenneth Akseth og Jan Einar Gevik har nettopp lagt seg når alarmen går.
– Meldingen vi fikk og rykket ut på umiddelbart, gjaldt en savnet katamaran i området Gjessingen, Utian-Mausund, forteller Kenneth Akseth.
Utrykningen foregikk samtidig som Hovedredningssentralen fikk mer og mer informasjon fra Myrseths familie.
Båten gikk i ring i retning nord
– Da båtnavnet «Sverre Junior» kom opp, visste jeg hvem den tilhørte, og jeg visste også at han drev krepsefiske. Da fisker man på dypt vann, og vi satte derfor kurs mot Gjessinghavet, forteller Odd Inge Riiber.
SAR Queen-helikopteret stasjonert på Brekstad var også utkalt og var på plass i området noen minutter før redningskøyta.
– Vi så at SAR Queen var ankommet og hadde lokalisert den savnede båten som gikk i store ringer med kurs nordover, forteller Kristian Tømmervåg.
Tømmervåg har sin første arbeidsperiode på «Horn Flyer» og forteller om en vakker natt på sjøen.
– Det var blikkstille hav, rosarød himmel og perfekte søkeforhold. Vi så flere blåser i sjøen foran oss. En av blåsene var litt annerledes, men vi var mer i transitt i retning båten enn i søk, så da vi plutselig så at det lå en mann i sjøen som løfta hendene omtrent 15 meter fra oss, kom det brått på, forteller Tømmervåg.
– Folk i sjøen, ropte Akseth, og redningsaksjonen var i gang.
Dykkerplattformen bak på redningsskøyta ble senket ned og med hjelp av en nettløs hov med strammeløkke ble Myrseth ble dratt i sikkerhet klokken 01.13.
– Han var våken, men da vi spurte om det var flere i båten gikk det en stund før han fikk sagt at han var alene, sier Akseth som tidlig skjønte at Myrseth led av hypotermi.
Overlevde på ren vilje
– Vi fikk løfta han opp fra dykkerplattformen og om bord i styrhuset. Der satte vi han på en benk og la pledd rundt ham. Vi konkluderte raskt med at han trengte profesjonell hjelp, og etter 15 minutter ble han heist opp i helikopteret og frakta til St. Olavs hospital i Trondheim, forteller Akseth.
For redningsmannskapet var hendelsen langt fra hverdagskost.
– I de fleste tilfellene der vi søker etter folk finner vi ingenting, som oftest ender det i tragedier når folk havner i sjøen, forteller Riiber som visste hvor Myrseth har havneplass.
Akseth og Tømmervåg fikk jobben med å kjøre «Sverre Junior» tilbake til Sistranda på Frøya.
– Det er svært imponerende at han klarte å ta det med ro og gjøre de få riktige tingene man kan gjøre i en slik situasjon. For min del var det nokså rørende å se helikopteret ta av i retning Trondheim, sier Tømmervåg.
Redningsmannskapet er enige om at noe nærmere døden enn det Myrseth var, kan man nesten ikke komme. Redningsbuksa, neoprenstøvlene, det gode været, flaks og viljen til å overleve tror de var avgjørende for utfallet.
– Han virker som å være en sta type, han nekta å la meg hjelpe han med å ta av redningsbuksa og han har nok sikkert overlevd mye på grunn av viljen, sier Akseth.
Hva tenkte Myrseth mens han lå i sjøen?
Hvis Myrseths antagelser om at han falt i sjøen mellom klokka 20.30 og 20.45 stemmer, har han altså ligget i sjøen fire-fem timer. Tidsperspektivet ble borte for ham og han husker ingenting av at han ble reddet.
– Jeg husker jeg svømte i det jeg mente var i retning Svingla som ligger i Gjessinghavet, men som sagt jeg husker ingenting etter dette, sier Myrseth.
Ved ankomst St. Olavs hospital ble kroppstemperaturen hans målt til 28 grader og han hadde hjerteflimmer. Dette husker han heller ingenting av og viser fram et skriv fra overlegen på sykehuset der det står svart på hvitt.
– Jeg ble skrevet ut allerede dagen etter rundt klokken 13 og kom meg hjem med taxi. Forslått og mørbanka og sliten var jeg, men jeg ville hjem, forteller Myrseth.
Lykkelig hjemkomst
Hjemme på Frøya satt hele familien og vente på å få pappa, ektemann, sønn og bror hjem. Timene med uvisshet og bekymring for hva som hadde skjedd var krevende.
– Jeg var redd for hva som hadde skjedd med pappa og klarte ikke sove før seint på natta. Nå håper jeg han hører etter når jeg sier at han skal ha med seg en til person om bord når han drar ut på fiske, sier Sverre (12).
Selv sier Myrseth at han har gjort seg noen tanker om døden. Det å drukne er det han har tenkt på som den beste måten å dra videre på.
– Ikke det at jeg har hatt lyst til å dø, men for min del har jeg sett for meg at det blir stille og rolig hvis man drukner, men at tanken skulle bli så nær ved å bli en sannhet hadde jeg ikke trodd. Porten til både himmelen og helvete var uansett heldigvis stengt for meg denne gangen, humrer Myrseth.
