Praksisen hvor man bytter kvoter – ofte norsk torsk mot britisk makrell- også gir tilgang til hverandres sone for å effektivisere fangsten vil derfor ikke gjelde for i år.
Konsekvensene er at norske fiskere må kjøre lenger avstander for å fange makrellen og kolmulen. Britiske fiskere må bruke mer tid på å fange hvitfisken i sin sone. Effektiviteten reduseres betydelig. Det samme gjør klimavennligheten.
Klimaeffektivitet og klimahensyn generelt har lenge vært nedprioritert i fiskeriforhandlinger med andre land. Nå bør det endres.
Mange politikere liker å repetere at klimakrisa kun løses i internasjonalt samarbeid. Klimainnsats i Norge må speiles i andre land. MDG er selvsagt enige i at det må bli resultatet. Men noen ganger må Norge gå foran. Å diskutere klimaeffektivitet i kvotebytter kan være et første skritt for å gjøre fiskerinæringa mer klimavennlig.
Resultatet kan nemlig bli kvote og sonedeling som både tar hensyn til bestanden og fiskens kvalitet og bevegelse.
At Norge trekker seg fra forhandlingene med Storbritannia er i seg selv forståelig: Storbritannia hadde ingen interesse om en rettferdig avtale. Det irriterer til og med skotske fiskere.
Men til slutt blir fiskere i begge land tapere. Det samme gjør fremtidige generasjoner som er helt avhengige av en fortgang i det grønne skiftet i fiskerinæringen.
Fremover må vi kreve at klimaeffektivitet settes høyere på prioriteringslista i forhandlinger og kvotebytter. Det vil ikke bare redusere utslipp, men det vil trolig også gi både bedre kvalitet på fisken, og mindre utgifter for norske fiskere.
