Denne uken sto forsvarerne til det litauiske rederiet Arctic Fishing, som eier snøkrabbebåten «Juros Vilkas, i Høyesterett og la frem sine argumenter for at det er litauiske myndigheter som kan utstede lisenser til litauiske båter for snøkrabbefangsten i internasjonal farvann i Smutthullet. Videre mener de at det er Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen NEAFC som regulerer og kontrollerer et slikt fiske.
Viktig for Norge. Og EU...
Dette er en viktig sak for både Norge og Litauen, og også andre EU-land som har interesser i fiske og fangst i internasjonale farvann, siden det dreier seg om hvem som skal ha myndighet til å gi tillatelser og å kontrollere fangst.
Saken som nå står for Høyesterett dreier seg om snøkrabbebåten «Juros Vilkas», som etter et tre uker langt fiske ble tatt i arrest da den la til havn i Båtsfjord for å losse om morgenen den 15. juli i fjor. Rederiet ble av norske påtalemyndighet ilagt et forelegg på 2,5 millioner kroner i inndraging av fangst. Kapteinen fikk i tillegg en bot på 15.000 kroner. Begge nektet å vedta foreleggene.
Saken har vært behandlet i Øst-Finnmark tingrett, der rederiet ble frikjent. Tingretten konkluderte med at fangsten var lovlig fordi den litauiske lisensen som kapteinen hadde med seg, var gyldig i henhold til reglene i NEAFC-konvensjonen. Denne konvensjon regulerer fisket i Smutthullet og andre områder nordøst i Atlanteren.
Hålogaland lagmannsretts kom til motsatt konklusjon. Der ble det fastslått at NEAFC-konvensjonen ikke regulerer fangst av snøkrabbe. Lagmannsretten konkluderte videre med at det norske fangstforbudet er i samsvar med havretten.
Vidt forskjellig
Det er disse to vidt forskjellige domsslutningene som Høyesterett nå skal ta stilling til. Det finnes gode argumenter for begge. Ingen av dem trenger å være ødeleggende for Norge. Hvis forsvarerne og Tingretten har rett, betyr det at Norge må ta affære overfor NEAFC, og sørge for at deres regler og myndighetsområde samsvarer med det norske. Hvis Lagmannsretten har rett, holder det med det Norge har gjort så langt i forvaltningen av snøkrabben.
Det er kyststatene i Nordøst-Atlanteren som bestemmer i NEAFC. Disse er Norge, EU, Island, Danmark på vegne av Færøyene og Russland. Hver av kyststatene har forslags- og vetorett til bestemmelser som NEAFC vedtar. Så lenge ingen kyststat har nedlagt et slikt veto, gjelder NEAFCs regler, noe som da også har vært gjeldende for snøkrabben. Inntil Norge og Russland ble enige om sokkelavtalen i Barentshavet, var det NEAFC som ga tillatelse til fangstingen i Smutthullet.
Svalbardssona norsk?
Norge vedtok forbud mot fangst av snøkrabben i desember, 2014, der de definerte krabben som en bunnart. Havretten gir Norge en suveren rett til å utnytte naturforekomster på kontinentalsokkelen. Ingen kan drive slik fangst uten Norge som kyststats uttrykkelige samtykke. Det er dette norsk påtalemakt hviler sin argumentasjon på. De mener det er nok at Norge lager nasjonale regler som underbygger dette.
Holder de norske myndighetenes argumenter, vil den litauiske rederen og skipperen ha tapt saken i Høyesterett. Hvis ikke taper den norske stat. Men tapet er ikke verre enn at de må sørge for at NEAFC sine regler samsvarer med de norske. Pluss at det vil nok komme et krav om erstatning fra det litauiske rederiet.
Denne saken er viktig, men i januar kommer saken om Norge også kan regne sokkelen i Svalbardssona som del av norsk sokkel. Da handler det ikke om jurisdiksjonen over snøkrabben, men om jurisdiksjonen over Svalbardssona. Det kan bli en helt annen historie. Det spørs om kyststatsstatusen i NEAFC da kan redde oss.
Det spørs om kyststatsstatusen i NEAFC vil redde oss i Svalbardssona
