Spør du om hvilken matproduksjon som beslaglegger mest areal, blir det enda mer underlig. For i det norske ordskiftet er det bare matproduksjon i sjø som beslaglegger areal. Landbruk holder i hevd. Kulturlandskap er mye viktigere enn kultursjø. Men hvordan er det egentlig når en sammenlikner de to?
Ser en på debatten rundt norsk oppdrett over tid, er det et slående mønster. Næringen har i hovedsak et godt omdømme, men rekken av negative oppslag er lang. Stadig møter vi som politikere myter, og stadig blir det mer og mer tydelig hvordan der er en dobbeltstandard for matproduksjon. Litt forenklet; alt som foregår på land er ok og er gullstandarden, alt som foregår i sjø er mistenkelig.
To ulike standarder
La meg med en gang si at dette ikke er et innlegg for å slutte med landbruk og bare spise fisk, tvert om, vi skal ha både landbruk og havbruk, både små og store bruk over hele landet. Men det er et forsøk på å sette noen temaer og begrepsbruk i perspektiv, og peke på to helt forskjellige standarder.
Sist vår påstod Stavanger Aftenblad på lederplass at der var en voldsom antibiotikabruk i norsk havbruk. Samtidig kunne en lese i flere dokumenter og aviser at norsk landbruk var på bunn i antibiotikabruk. Hvorfor er dette viktig? Jo fordi antibiotikabruk medfører risiko for resistens, og dermed at sykdommer kan bli umulig å beskytte seg mot.
Verdens beste landbruk bruker cirkaa 5.500 kg antibiotika per år. Det er minst i verden, men om lag 10 ganger mer enn norsk oppdrett. Siden vi produserer om lag 4 ganger så mye oppdrettsfisk som landkjøtt, betyr det at det brukes 40 ganger mer antibiotika per kg kjøtt enn per kg fisk. Den tabloide versjonen er at laksen er 40 ganger friskere enn verdens friskeste kyr. Norsk oppdrett innebærer en betydelig lavere resistensrisiko enn norsk husdyrhold, til tross for at der produseres 4 ganger mer. Med andre ord en sunnere matproduksjon.
Den tabloide versjonen er at laksen er 40 ganger friskere enn verdens friskeste kyr
Ser en på klima, kan ingen husdyrproduksjon konkurrere med havbruk på klimautslipp per kalori produsert. Du må ned i planteriket for å finne det. Eller til villfisk. Nærmest kommer norsk kyllingproduksjon. Men selv den kan ikke matche per kalori.
Landhusdyr dør også
Ett av de store negative oppslagene den siste tiden har vært dødelighet. Kanskje blir du overrasket over å oppdage at landhusdyr faktisk også dør. Sammenlikningene er vanskelig, fordi en teller på litt forskjellig vis.
Men, med noe forbehold: De siste tallene for oppdrett er ca 15,4 prosent dødelighet i sjø. Det er høyt målt i forhold til fjørfeproduksjon, som ligger lavest. Men det er lavt i forhold til lammetap, som ligger på nær 19%. Det er omtrent på nivå med gris, som er 12,5 prosent (+7,5 prosent dødfødte og 1,5 prosent smågris). Ku og kalv ligger på om lag 7-7,5 prosent.
Det er altså ikke slik at havbruk skiller seg spesielt ut på dødelighet, uten at det skal være en sovepute.
Til sist er det slik at landbruket beslaglegger cirka 9800 kvadratkilometer land. Oppdrett holder i hevd ca. 500 kvadratkilometer sjø. Det betyr, litt satt på spissen, at havbruk beslaglegger 0,25 promille av norsk sokkel, og landbruk 25,5 promille av norsk landjord.
Dette er som sagt ikke et innlegg for å si at vi skal slutte med landbruk. Det er derimot et innlegg for å påpeke at all husdyrproduksjon har konsekvenser; klimaavtrykk, dødelighet og beslaglegging av areal. Det er et innlegg for å si at der er godt grunnlag for å øke havbruksaktiviteten.
Kanskje er ikke sammenlikningen rettferdig. Men det er jo en underlig klode som Obstfelder sa. En beskriver som store problemer en antibiotikabruk som er betydelig lavere enn på land, men samtidig holder en frem som gullstandard en antibiotikabruk som er 40 ganger høyere. En ser på arealbruk som problem i sjø, men som målsetting på land. Det er ikke underlig at dødelighet hos husdyr problematiseres. Den må minimeres, dyrehelse er sentralt og et mål i seg selv. Men det er underlig at det er kun når husdyr dør i sjø at det er problematisk. Med mindre der er ulv inne i bildet, da.
