Fiskeridirektoratet har valgt å utsette etableringen av en lokalitet for lakseproduksjon i et verneområde i Vega kommune i Nordland. Det er betimelig, men ikke godt nok. Vi får håpe at utsettelsen er et første skritt i å trekke tillatelsen tilbake.

Denne saken viser med all tydelighet at vi mangler en helhetlig forvaltning av de marine områdene her til lands. I denne saken har fem forvaltningsorganer vært inne i behandlingen av en søknad som daterer seg tilbake til 2016. Fylkesmannen i Nordland ga da sin utslippstillatelse, og fylkeskommunen godkjente lokaliteten i 2018. Miljødirektoratet og Fiskeridirektoratet tilbakekalte deretter tillatelsen i 2019, noe Klima- og miljødepartementet opphevet i april i år, etter klage fra oppdrettsselskapet Mowi.

Vi mangler en helhetlig forvaltning av de marine områdene

Nå har altså Riksantikvaren påklaget departementets vedtak og Fiskeridirektoratet valgt å utsette etableringen for å utrede påvirkninger i dette verdensarvområdet. I seg selv en klar innrømmelse av at vedtaket var fattet på et svært tynt grunnlag. Mer alvorlig er det at en slik myndighet er gitt til en forvaltning som verken har kompetansen eller kunnskapen til å fatte opplyste vedtak. Fylkesmannen og fylkeskommunen har stort sett ikke annet enn kommunale areal- og kystsoneplaner til hjelp for å godkjenne lokaliteter. Fylkesetatene vet lite om hvilke påvirkninger slike lokaliteter kan ha på områdene de etableres i.

Vi trenger et bedre verktøy for å se en større helhet i forvaltningen av kystområdene. Til det trengs mer detaljerte kart og mer kunnskap om lokalitetenes egenart. En slik kartlegging fordrer samarbeid på tvers av fagetater, som kan si noe om tilstanden i de marine områdene. Et arbeid Kartverket, Norges geologiske undersøkelse og Havforskningsinstituttet nå har satt i gang. I løpet av tre år skal disse tre nøye kartlegge tre områder; – utenfor Stavanger, i området mellom Ålesund og Giske i Møre og Romsdal og i Kvænangen og Skjervøy i Troms.

Vi vil tro at det også i dag finnes mye detaljert kunnskap om kystområdene i Norge, som med større velvilje og samarbeid mellom fagetater kan gjøres tilgjengelig for bedre analyser av kystområdene. Av forsvarsmessige årsaker, har sjøkart hatt begrensninger i hvor detaljerte de skal være. En begrensning som vi ser liten hensikt i opprettholde, gitt det detaljeringsnivå et vanlig program for kartplotting de minste båtene i dag kan utstyre seg med har.

De marine områdene har et enormt potensial for utnyttelse til akvakulturformål, men uten kunnskap om disse områdene, skjer forvaltningen av områdene mer eller mindre i blinde. Det er derfor på høy tid at en slik kunnskap innhentes for en bærekraftig utnyttelse av kystområdene, samtidig som det opplagt verneverdige bør vernes.