FNs bærekraftkonferanse holdes om få uker i Glasgow, Skottland. På det som trolig er verdens viktigste konferanse vil Norges omdømme bli utfordret på grunn av vår olje- og gassproduksjon.
Det er litt synd fordi vi alle egentlig burde heie på den norske oljeindustrien. Uten kompetansen og teknologiene vi tilegnet oss i Nordsjøen, kommer vi som nasjon neppe gjennom det grønne skiftet.
Det betyr likevel ikke at vår lineære økonomiske struktur kan fortsette som i dag. Vi må bygge om til en sirkulær økonomi, men på veien dit vil mange påberope seg å være den «neste oljen». Men det finnes neppe noen «neste olje». Vi kommer ikke til å leve av én stor inntektsstrøm. Vi må lete etter flere små bekker.
Hurdalsplattformen
Det blir Jonas Gahr Støres oppgave å lede oss gjennom denne omstillingen uten å rasere norsk økonomi og svekke velferdssamfunnet vi har skapt i fellesskap. Hurdalsplattformen viser heldigvis tegn til ambisjoner om høyere politisk tempo i letingen etter bærekraftig økonomisk vekst. La meg ta et eksempel fra min egen bransje: Regjeringen slår fast at den skal «legge til rette for økt forskning på, og mer næringsaktivitet knyttet til, tang og tare og nye marine ressurser».
Videre har regjeringen som mål at Norge skal «lede an i utviklingen av verdens mest produktive og miljøvennlige havbruksnæring med produksjon av matressurser til et voksende verdensmarked.»
Milliarder nederst i kjeden
Både forskning og business har oppdaget at langt der nede, nederst i næringskjeden, finnes det enorme volum med næring. Den første konsesjonen for dyrking av tare ble gitt i 2014.
Fem år senere var det ifølge Fiskeridirektoratet gitt 475 dyrkingstillatelser på 97 steder. Innen 2050 kan Norge produsere 20 millioner tonn til en årlig verdi av 40 milliarder kroner, ifølge Sintef.
Globalt er sjøtang-markedet en industri i 100-milliardersklassen. Og markedet vokser så raskt at det trolig vil dobles innen 2025. Asia leder an, men Europa har også fått opp tempoet og forventer at det årlig vil bli dyrket tang og tare verdt 90 milliarder kroner innen 2030.
Norge har, med sin enorme kystlinje, lange fjordarmer og gigantiske havområder, gudegitte geografiske konkurransefordeler i kampen om nok en milliardindustri, men det haster med å ta opp kampen om markedene.
Tare som sjømat
Det første vår nye havminister Bjørnar Skjæran bør gjøre er derfor noe så enkelt som å definere tang og tare som sjømat. I årevis har staten bedt Mattilsynet, Fiskeridirektoratet, Innovasjon Norge og diverse kystfylker om å legge til rette for produksjon, dyrking og eksport av norsk tare.
Like fullt blir ikke tare definert som mat i Sjømatloven. Taredyrkere får dermed ikke tilgang til Sjømatrådets støtteapparat som skal fremme norsk sjømatnæring og skape nye sjømatmarkeder. Vi må slåss alene i det globale markedet. Resultat: Store muligheter og store inntekter – de fleste i distrikt-Norge – går tapt.
Å digitalisere havet
De politiske signalene i Hurdalplattformen er viktige, men skal bransjen vinne kampen mot globale konkurrenter må også vi våge å tenke nytt. Kostnadene per tonn dyrket tang må ned samtidig som kvaliteten på sluttproduktet må opp. Det betyr oppskalering, automatisering og industrialisering.
Det betyr også dyrking lenger ute til havs. Vi må kunne samle inn data om lys, temperatur, strømforhold og saltinnhold i vannet gjennom fjernovervåking. Vekst og kvalitet må å kunne måles fra kontoret.
Kontinuerlig kontroll uten fysisk tilstedeværelse på værutsatte anlegg er en nødvendighet. En fusjonering av forskning og kommersialisering, i sanntid. Verktøyene finnes allerede – nå må tarebransjen ta dem i bruk.
Norge henger etter, men vi vet bedre enn de fleste hva som kreves for å lykkes i et av verdens tøffeste havområder. Da vi jobbet i «oljå» lærte vi hva som kreves av mennesker og utstyr når havet sliter i trossene, vinden røsker i kjettingen, minusgradene islegger vaiere og saltvann angriper teknologi.
Nå skal vi bruke den kunnskapen til å dyrke frem, bokstavelig talt, en ny, bærekraftig næring. Verdifulle arbeidsplasser for lokale kystsamfunn. Solide eksportinntekter for Norge. Godt for klima og miljø i hele verden.
