Havressursloven slår fast at de marine viltlevende ressursene skal medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.
Over tid har det vært lagt til rette for å nå målsettinger om å gjøre fiskeflåten mer lønnsom og subsidiefri. Det er skapt formidable endringer, samtidig har vi enda en vei å gå. Tilretteleggingen er svært ulik internt i kystflåten.
Evalueringer av fiskeriforvaltningen gjenspeiler det fokus som har vært. Riksrevisjonen har pekt på at fiskeripolitiske prinsipp er utfordret, med henvisning til blant annet redusert fiskeriaktivitet i mange kystsamfunn. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har stilt seg bak riksrevisjonens kritikk av fiskeriforvaltningen, og bekrefter at storsamfunnet forventer tydeligere fokus på samfunnsbidraget fra fiskerinæringen.
Fiskerinæringen kan ikke bære ansvaret for aktivitet i kystsamfunnene alene, men vi skal være en del av løsningen. Fiskerinæringen må få utvikle seg i takt med tiden, det gir muligheter og det legger begrensninger. Det er mulig å svare opp samfunnsmessige forventninger, så lenge forventningene justeres for hva det er mulig å oppnå for en fiskeflåte og en fiskerinæring som også skal være lønnsom, framtidsrettet og helst miljømessig verdensledende.
Framtidens fiskerinæring vil nødvendigvis være noe annet enn den var i 1950, da havnen i Henningsvær var fylt til randen med båt og det var fiskemottak på hvert nes. Dette betyr ikke at næringen skal bestå av så få fartøy som mulig, med distanserte eierskap og fiskebruk kun i større sentrum. Balanse er nøkkelordet.
Samtidig må storsamfunnet følge opp en fiskerinæring i omstilling, dersom det felles beste skal kunne oppnås. Det vises for eksempel til diskusjoner om utvikling av fiskerihavner for å kunne serve moderne mer dyptgående fartøy. Vilje til etablering og satsing på fiskerinæringen kan ikke skje uten nødvendig infrastruktur. Fiskerinæringen må også sees i sammenheng med andre satsingsområder.
Stabilitet og forutsigbarhet for både fiskeflåten, landindustrien og kystsamfunnene krever et blikk på de større sammenhengene og helhetlig tenkning.
Kommunal og moderniseringsdepartementet har nedsatt et utvalg, det såkalte «demografiutvalget». Storsamfunnet planlegger framtiden for distrikts Norge. Distriksdemografiutvalget (NOU 2020:15) ledet av professor emeritus Victor D. Norman har konkludert med det er mulig å stabilisere folketallet i distriktene i årene som kommer, men det vil kreve en aktiv distriktspolitisk innsats. Sammen med Distriktsnæringsutvalgets rapport gir disse to NOU-ene et grunnlag og bidrag til å øke bolyst og muligheter til å bo i distriktene.
Et av spørsmålene vi kan stille oss som regionalt lag for kystfiskerne, er hvordan vi kan bidra? En økt andel eldre og færre yrkesaktive vil påvirke utviklingen av distriktene i Norge. Flyttestrømmen vil sannsynligvis bli mindre, men dette skyldes færre unge (fødselstall) og at den eldre befolkningen som får en økt gjennomsnittsalder, er mere bofaste. Tidligere distriktspolitikk har vært for ensidig i sin satsing på å skape næringsutvikling og jobber.
I fremtiden må vi tenke mer sammensatt. Det gjelder i større grad å skape gode tjenester innenfor en rekke viktige områder som for eksempel helse, pleie og omsorg, i tillegg til arbeid. Samarbeid mellom regionene og distriktene må iverksettes tydeligere.
I tillegg til helse og omsorg vil utdanning og kompetansebygging være sentral. Regionalt samarbeid innenfor teknologi, infrastruktur må i større grad tilrettelegges fra sentralt hold. Helhetlige prosesser mellom stat, fylkeskommuner og kommuner må realiseres i større grad enn i dag. En langt større del av denne prosessen må ta utgangspunkt i den kunnskap som de som bor og lever i distriktene har. Beslutninger som fattes sentralt, er for ofte uten inngående kunnskap om de lokale forhold. Vi må dyrke mangfold og i større grad videreutvikle særpreg.
Desentralisering av statlige institusjoner er helt nødvendig. Å tenke nytt innebærer at nyetablerte må få lavere bokostnader og støtte til for eksempel barnehage og SFO. Økt skattefritak kan gå inn som direkte stimuleringstiltak. Ungdom må prioriteres enda sterkere.
Hva betyr dette for fiskerinæringen og distriktene? Hvordan kan fiskerinæringen bidra til at distriktene er mer attraktive og fører til økt bolyst? Vi må bli langt flinkere til å tenke verdikjede. Fiskeflåte, fiskeindustri og fiskeeksport må samhandle bedre. Ringvirkningene fra næringen må i større grad bygges opp i distriktene. Båtbyggeri og nært tilknyttet teknologi til kystflåten må skje i nærheten av fiskeflåte og industri. Logistikken, det vil si vei, kystruter, bane og fly må forbedres. Teknologi og miljøutfordringer må innpasses i arbeidet med å bygge og vedlikeholde en sterk fiskeflåte. Her må spesielt kystflåten gjennom kompetanse og godt samarbeid få til en bedre dialog med politikere og myndigheter. I mange distrikter er kystflåten det viktigste bidrag til bosetting og bolyst.
Fiskerinæringen har evighetens perspektiv, fornybare matressurser vil det alltid være behov for. Norge har de beste forutsetninger for å kunne ivareta og dokumentere bærekraft både i forhold til ressurser, havmiljø og sosial rettferdighet. I fremtiden vil kravet fra våre markeder og den posisjon vi har, underbygge viktigheten av livskraftige distrikter.
