Bergens Tidende har lørdag 25. juni et leserinnlegg med overskriften ”Som ein kreftsvulst i øysamfunnet.” Avisen skriver dette med bakgrunn i at det snart er 15 år siden ubåten U-864, med 65 tonn kvikksølv om bord, ble lokalisert utenfor Fedje.
Lokalbefolkningen har nå gitt opp håpet om at vraket noen gang vil bli hevet. Jeg kan godt forstå deres frustrasjon og motløshet når ingenting har skjedd på denne tiden. De har rett og slett blitt holdt for narr med fagre løfter; løfter gitt i valgår, men «glemt» så snart det aktuelle valget var over.
Millionene ruller
For syv år siden skrev jeg leserinnlegget ”Å trenere bort et problem”. Fortsatt er alle mine påstander der om trenering av heving av u-båten riktig, bortsett fra summen på 70 millioner brukt på undersøkelser og sikring av vraket; den er nå er økt til hele 300 millioner!
Det var - og er - forståelig at folk på Fedje er både frustrert og forbannet over utsettelsen. Ingen er komfortable med å ha 65 tonn kvikksølv rett utenfor stuedøra. 65 tonn høres kanskje ikke mye ut, men når vi vet at årlig utslipp av kvikksølv i Nordsjøen er omlag 140 kilo, høres 65.000 kilo straks mer alvorlig ut – noe det sannelig også er!
God butikk
Det er heller ikke å undres over at folk på Fedje føler seg sviktet: I valgåret 2009 sa fiskeriminister Helga Pedersen at regjeringen hadde vedtatt at ubåten skulle heves. Ingenting skjedde. Hadde regjeringen virkelig ønsket å heve ubåten, hadde det vært gjort for lengst. Men ingen - eller svært få - politikere våger å stå frem og si at de er i mot heving, og i hvert fall ikke i et valgår. Hvis noen imidlertid ikke ønsker å argumentere direkte imot, eller ikke ønsker å foreta nødvendig prioritering, finnes det andre løsninger. Sagt på en annen måte; når argumentene er dårlige, eller oppbrukt, er neste fase trenering. Det ordet har naturlig nok ingen god klang i politiske miljøer, dermed må man bruke et annet, et flittig brukt erstatningsord: ”utredning”.
Som man utreder . . .
Etter at det nå er utredet for hele 300 millioner, kan man undres over hva som ikke er blitt utredet for en slik sum. Men - det er god butikk for de som utreder! Og ubåten befinner seg fortsatt i den såkalte utredningsfasen. Klarer man å utrede lenge nok, kan imidlertid tidens tann ha overtatt styringen. Da er kvikksølvet i ferd med å gå inn i næringskjeden, og det kan være for sent å forhindre det.
Mellom andre Kystverket går inn for å heve vraket framfor å dekke det til. Tildekking vil ikke være noen varig garanti for at kvikksølv lekker ut i havet. Det vil riktig nok koste penger å heve vraket – mange penger! Men riktig utført er heving den eneste måten man kan sikre seg mot et fremtidig, ukontrollerbart utslipp på havbunnen.
Vi driver allerede et hasardiøst sjansespill ved å ha utsatt problemet i 15 år. Nå spiller vi mot tidens tann – og den ruster ikke! Tør våre folkevalgte å spille videre med en slik motspiller?
