Cecilie Myrseth, fiskeripolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, har 16. juli et innlegg under overskriften «Derfor lover Ap å levere en kvotemelding 2.0».

Myrseth skriver imidlertid ikke om en kvotemelding 2.0. Hun skriver om en stortingsmelding om sjømatpolitikken, fra en eventuell ny regjering. Kvotesystemet for fiskeflåten kan ikke brukes til å oppfylle alle sjømatpolitiske mål og tiltak som Myrseth er innom i innlegget, for eksempel tidsavgrensede havbrukstillatelser og vern om EØS-avtalen.

Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (Høyre) Foto: Pressefoto

En pause

Myrseth karakteriserer kvotemeldingen som et mageplask, og skriver at «Vi politikere må bidra til forutsigbarhet og langsiktighet når vi utformer politikken, fordi det vi gjør har jo faktisk betydning for folk». Jeg er helt uenig i det første, og hjertens enig i det andre.

En ny Kvotemelding 2.0 vil ta sin tid og vil bidra til mer uforutsigbarhet og mindre langsiktighet. Jeg mener næringen har behov for en pause for å la vedtakene som er fattet få virke.

Kvotemeldingen ga tilslutning til å etablere en ny type fiskeritillatelse, både for kystflåten og for havfiskeflåten. Dette arbeider vi nå med å gjennomføre, fordi det vil bety betydelig bedre forutsigbarhet og langsiktighet i de juridiske rammebetingelsene særlig for kystflåten, som hittil har vært avhengig av årlig fastsatte vilkår for deltagelse i sine fiskerier.

Vi arbeider også med å gjennomføre faste kvotefaktorer for fartøy. Det vil styrke rammebetingelsene for fartøyene, og bidra til et gjennomsiktig kvotesystem. Hvor stor kvote får de store båtene sammenlignet med de små? Like kvotefaktorer på tvers av fartøygruppene vil gjøre det enklere å se dette.

Uforutsigbarhet

Myrseth skriver at hun «vil styrke ressursgrunnlaget for kystflåten». Med dette skaper Myrseth og Ap ytterligere uforutsigbarhet. Hun sier ingenting om hvor mye, og hvilke flåtegrupper som skal betale for dette. I tilfelle hun ikke har fått det med seg, kan jeg opplyse at kystflåten fikk økt sitt kvotegrunnlag allerede i reguleringen av torskefisket for i år, som en oppfølging av tiltak i kvotemeldingen.

Vi har også styrket åpen gruppe som rekrutteringsarena for unge fiskere. Fra 2021 har alle under 30 år fått økte kvoter. Vi skal se på om det kan gjøres mer for å nå unge, kvinnelige fiskere bedre, og vi iverksetter en ytterligere styrking av rekrutteringskvotene i åpen gruppe f.o.m. 2022. I august legger vi frem en likestillingsstrategi.

Myrseth har brukt mye tid på aktiv nedsnakking og kritikk av Kvotemeldingen det siste året uten å komme med så mange løsninger selv, annet enn at det skal lages statlige planer. Selv om Myrseth gjerne vil gi inntrykk av det motsatte, kommer det nå mye godt ut av kvotemeldingen.

Det ene, altoverskyggende spørsmålet som skaper det motsatte inntrykket, er diskusjonen om hva som skal skje med strukturgevinsten når strukturkvotene løper ut. Dette var faktisk ikke behandlet i kvotemeldingen, selv om komiteen tok opp spørsmålet. Uansett om det blir regjeringsskifte eller ikke, skal dette spørsmålet tilbake til Stortinget.

Næringen har behov for å få avklart:

1) Fordeling av strukturkvotene når de begynner å falle tilbake i 2027, overgang til faktisk lengde og overgangsordninger for dem som samfisker med seg selv.

2) En god innretning av CO2-avgift og hvordan avgiften skal føres tilbake til næringen og stimulere til grønn omstilling. Innretningen bør ta hensyn til hvilke miljøteknologiske løsninger som er tilgjengelige for ulike fartøygrupper.

Dette er spørsmål som fortsatt må konsekvensutredes i nær dialog med næringen.

Myrseth viser til at jeg i intervjuer gir «inntrykk av at vi alle egentlig er ganske enig om det meste og at det ikke er stor forskjell på hvem som styrer». Det er både riktig og ikke riktig oppfattet.

Jeg tror vi er enige om de fleste målene. Både Myrseth og jeg ønsker flere helårlige arbeidsplasser i fiskeindustrien. Vi ønsker at disse arbeidsplassene skal være trygge, og by på gode arbeidsvilkår og rimelig lønn. Vi ønsker lokale ringvirkninger og lokalt eierskap. Vi ønsker at sjømatnæringen skal være en god arbeidsplass, som lokker unge mennesker inn i næringen og ut i distriktene, både på sjøen, på fôr-flåten og på land.

Vi vil arbeide for at alt råstoff blir tatt vare på og utnyttet. Vi må legge til rette for at nye ressurser, som mesopelagiske arter ute på de store havene og alger i kystsonen, blir tatt i bruk på bred basis, på en bærekraftig måte.

Det er dette jeg mener når jeg har sagt at «vi er enige om det meste», men vi er uenige om hva som skal til for å nå målene. Jeg mener vi må snakke mer om ildsjelene langs kysten. De med stå-på-vilje, som ser muligheter, og som investerer tid og penger for å bygge bedrift og arbeidsplasser. De vi må heie på og legge til rette for. Ikke legge ut snublesteiner for.

Ingen quick fix

Vi har nettopp lagt frem en havbruksstrategi, og satt ned et utvalg for å få råd om hvordan vi kan få enda flere helårlige arbeidsplasser og enda mer bearbeiding av fisken her hjemme. Det er ikke den første havbruksstrategien og ikke det første utvalget med et slikt mandat.

Mitt poeng er at det ikke finnes noen quick fix. Vi kommer ikke nærmere målet ved kun å snakke i store bokstaver og gi inntrykk av at dette er enkelt.

Skuta er på rett kurs og det har gått fremover de siste åtte årene. De økonomiske resultatene er gode, sjømatnæringen eksporterer fisk og fiskeprodukt i et omfang som vi aldri før har sett. Dette er et veldig godt utgangspunkt for å utvikle videre. Dette nevner ikke Myrseth.

Vi vil fortsette den veien vi går, og som har vist seg å produsere disse resultatene. Næringen er langsiktig, og det må politikken også være.