Havet gir liv og legger grunnlaget for verdiskaping langs kysten, slik det alltid har gjort i norsk historie.

Tom Vegar Kiil, 3.-kandidat Troms SV Foto: Anders Furuset

Ressursene i havet kan vare evig dersom de forvaltes rett, og de må fordeles slik at de kommer både lokalsamfunnet og landet som helhet til gode. Fiskeri og havbruk produserer mat som verden etterspør, og som har stor eksportverdi.

To prinsipp har stått sentralt i norsk fiskeriforvaltning: Vi eier havet i fellesskap, og de som bor nær havets ressurser, gis rett til å høste av det.

Dette har vært grunnlaget for norsk vekst og velstand, men retten til å fiske samles nå på stadig færre hender, og kvotehandel har gjort det for dyrt for vanlige folk å bli fiskere. Det skader fellesskapet, kystsamfunnene og kystkulturen. N

I et innlegg i Fiskeribladet nylig, angriper Jørn Martinussen fra Venstre det han kaller forslag om omfordeling, når det i realiteten snakkes om å tilbakeføre fisk til kysten. Det Martinussen ikke nevner, er at det har vært ført en løpende omfordeling i lang tid.

Vi ser det fra kyst til hav gjennom å skille pliktkvotene fra industrien, og dernest endre fra leveringsplikt til tilbudsplikt. Vi ser det gjennom refordeling av kvoter fra kystflåten til havfiskeflåten. Vi ser det i kystflåten hvor det løpende har vært, og fortsatt flyttes kvoter fra mindre til større fartøy og vi ser det gjennom at ungdom utelukkes gjennom enorme kapitalkrav for å etablere seg i lukket gruppe.

Det er påfallende, men ikke overraskende, at høyresiden applauderer den omfordelinga som har foregått. Det bør jo ikke være ukjent for noen at omfordeling og sentralisering er virkeligheten – Riksrevisjonen pekte på nettopp dette. Jeg trenger ikke spørre hvorfor Martinussen og meningsfeller kun protesterer når endringer går i disfavør av kapitalkreftene og ikke når de går i disfavør av folk flest. Det tror jeg de fleste vet svaret på.

Kystflåten er endret til å bestå av små fartøy og store fartøy, de mellomste fartøyene som var bærebjelken i mange lokalsamfunn og industribedrifter, er borte. Uforutsigbare leveranser gjør det risikofylt å være fiskekjøper.

SV vil derfor tilbakeføre torsketrålkonsesjonene med leveringsplikt og bearbeidingsplikt til kystsamfunnene, og bruke deler av dette til å øke rekrutteringen til fiskeriene.

SV vil reversere den omfordelinga som har foregått. Vi skal ta fisken tilbake til kystsamfunnene hvor den hører hjemme. Det skal skje gjennom å erstatte dagens konsesjonssystem med et system hvor nærhet til ressurser og kompetanse avgjør tilgang på rettigheter. Endringen må inkludere en overgangsløsning, slik at de som har investert innenfor dagens system, ikke lider uakseptable tap.

Samtidig ser vi at strukturkvotenes utløp nærmer seg. Det er åpenbart at vedtaket som ble gjort i kvotemeldingen av et knapt flertall, ikke er i tråd med intensjonen med strukturkvotene. Halvparten av de norske torskekvotene vil komme i spill fra 2027, og disse skal brukes til å gjenopprette balansen i fiskeflåten.

Nå er det de mange kystsamfunnene sin tur til å blomstre, ikke bare noen få.

Et sterkt SV er garantisten for en rettferdig fordeling av ressursene til det beste for både fiskere og fiskeindustri.