Nå må myndigheter og næring trekke i samme retning for å realisere potensialet. Tarens potensiale som fremtidsressurs diskuteres stadig oftere. Forskere fra NMBU, SINTEF og Havforskningsinstituttet har tidligere skrevet om emnet i disse spaltene, mens siste ut er forskere fra NIVA i Aftenposten.
Innlegget er skrevet av Trond Helgerud, Teknologisjef og administrerende direktør i DuPont Nutrition Norge.
Som regel er det dyrking av tare det er tale om når næringen fremmes, og vi er helt enig i taredyrkningens muligheter.
Vi ønsker likevel å belyse potensialet i taren som allerede vokser naturlig, samt noen utfordringer for videre vekst i bransjen.
Det er anslagsvis 50-60 millioner tonn stortare langs den norske kysten. Fra taren kan vi utvinne en rekke forskjellige produkter som er ettertraktet av bedrifter verden rundt. Det aller mest verdifulle stoffet heter alginat. I sin reneste form kan alginat ha en verdi på flere tusen kroner pr gram og benyttes i biomedisin.
Til tross for tarens store potensiale, er innhøstingen i dag moderat. DuPont alene høster rundt 0,16 millioner tonn stortare hvert år – omtrent 0,3% av de totale ressursene.
Vi er utsolgt for produktene våre, men fabrikken vår på Karmøy er under stadig press på grunn av mangel på råstoff. En viktig årsak til at vi mangler råstoff er at det er liten samhandling mellom faglige instanser, stat, kommuner og regioner om hvilke regler som gjelder for høsting av stortare i norske farvann. I tillegg råder det dessverre mange feiloppfatninger om hvordan tarehøsting påvirker det marine økosystemet.
Forskningen viser at stortaren vokser raskt opp igjen og at innvirkningen på økosystemene er minimal. Til sammenligning forsvinner flere millioner tonn tare under stormer langs kysten hvert år. Havforskningsinstituttet mener at det godt kan høstes betydelig mer enn i dag.
Dagens høsting med 5 års mellomrom gjør at unge tareplanter får vokse tilbake i ro og fred før området høstes på nytt. Bred forskning viser at skånsom innhøsting av tare i realiteten ikke skader økosystemene som er avhengig av taren. Innhøstingen kan til og med ha positive sider. Unge tareplanter som vokser tar opp mer CO2 enn de gamle som ikke blir høstet.
Les også:
Det er ingen motsetning mellom å drive næring på norsk stortare og på å sikre bærekraftige økosystem langs kysten. Det som må på plass er samordning mellom faglige instanser, stat og lokalt demokrati slik at vi får klargjort hvor og hvor mye det kan høstes.
Blant annet må det klargjøres at det er Havressurslovens regler som er gjeldende for høsting av tare og ikke kommunene som bestemmer hva som kan høstes gjennom Plan- og bygningsloven.
Vi må også ha fokus ut over høsting og dyrking av tare. Dette har vi allerede teknologi for. Fokuset må være på økt verdiskapning fra taren. Makter vi å trekke i samme retning så er det knapt grenser for hvor stor næringen knyttet til høsting og dyrking av tare kan bli for Norge.
