Tidlig på 1990-tallet gikk garnene i Varangerfjorden fulle av kongekrabber. Fiskerne fortvilte og på land var det ingen som hadde erfaring med denne nye og uønskede arten. I dag sendes den samme krabben fra fjordene i Øst-Finnmark til Michelin-restauranter og eksklusive spisesteder verden over. Krabben er løftet inn i et luksussegment, og gir en tilsvarende prispremie for aktørene.

Kristin Alnes, fagsjef i Sjømat Norge Foto: Pressefoto

Mye er gjort rett i håndteringen av krabben. Myndighetene har sørget for en god forvaltning av bestanden. Reguleringene har gitt en nødvendig profesjonalisering av næringen, med yrkesfiskere som har fartøy og kunnskap til å ivareta god kvalitet og stabile leveranser. Landindustrien har utviklet produkt, logistikkløsninger og marked. En omfattende produksjons- og markedsomlegging fra fryst produksjon til levende krabbe har løftet kongekrabben til eventyrlige verdier.

Eksport av levende krabbe utgjør nå en større andel enn eksport av fryst. Skånsom behandling av hvert enkelt individ sørger for leveranser av levende krabber fra Øst-Finnmark til markedene i Asia, Amerika og Europa. Dette er så langt fra et bulkprodukt som man kan komme. Det bygges både krabbehoteller og merkevarer. Næringen preges av pionerer som gjennom innovasjon og risiko har løftet et norsk produkt inn i det globale matmarkedets ypperste segment.

Det betales førstehåndspriser på 170–180 kroner kiloet for kongekrabbe. Få fiskerier er så lukrative og så attraktive som krabbefisket. I en nasjonal debatt om verdiskaping av det norske råstoffet, helårlige lønnsomme arbeidsplasser og aktivitet langs kysten kan kongekrabben med fordel løftes fram.

Det må snarest settes inn målrettede tiltak for å redusere omfanget av ulovlig fiske og omsetning av kongekrabbe

Men suksesshistorien har også en bakside. Den høye verdien på kongekrabbe har skapt grobunn for et svart marked. Sjømat Norge er bekymret for at dagens forvaltningsregime og markedssuksess undergraves av et tilnærmet systematisk ulovlig fiske. Dette fisket foregår både i liten skala gjennom salg fra privatpersoner til venner og bekjente, og i større skala med preg av næringsfiske.

En gjennomgang av tilførselen av krabbe holdt opp mot volum eksportert og antatt norsk konsum viser ubalanse og stor underdekning av krabbe. Dette kan på årsbasis dreie seg om flere hundre tonn uregistrert krabbe.

, er dette en alvorlig trussel, både mot forvaltningen og markedet.

Det må snarest settes inn målrettede tiltak for å redusere omfanget av ulovlig fiske og omsetning av kongekrabbe. Her må både næringen selv og myndighetene bidra.

I første omgang bør det settes et forbud mot bruk av mottaksstasjoner og mobile kjøpsstasjoner for kongekrabbe. Det bør også strammes betydelig inn på bruken og regelverket for samleteiner. Videre må vi vurdere om det kan lages et system med individmerking av lovlig fanget kongekrabbe.

Historien om kongekrabben viser at driftige fiskere og en dyktig og innovativ fiskeindustri er i stand til å skape store verdier, av noe som i utgangspunktet var et problem. Denne suksessen må vi ta vare på og dyrke videre. Da kan vi ikke tillate at ressursen, seriøse aktører og markedene ødelegges av kjeltringer.