Iversen tar for det første Senterpartiet til inntekt for noe som er i strid med deres eget stortingsprogram, og for det andre i strid med selve premisset for den diskusjonen som nå pågår om kvotesystemet.
finner du Iversens debattinnlegg.
Denne enigheten har for de fleste som er involvert i avgjørelsene rundt nytt kvotesystem, vært et viktig premiss. For fiskerne er dette også viktig for å hindre en innbyrdeskrig mellom de enkelte delene av næringen, som vil ende med bare tapere.
I tillegg er det viktig for Senterpartiet. Såpass viktig, faktisk, at i Sps stortingsprogram er forutsetningen om stabilitet mellom flåtegruppene tatt inn: «La kriteriene for fordeling av kvoter mellom de enkelte fartøygruppene ligge fast» lyder det. Det viktigste kriteriet her er som vi alle vet en stabil fordeling mellom gruppene. Samme program understreker i tillegg behovet for kystflåte og havflåte.
Oppsummert beskriver Iversen en fiskeripolitikk som vil true eksistensgrunnlaget, bosetning og sysselsetting i alle fiskeriavhengige små og store lokalsamfunn langs kysten. Dette gjør han med de beste intensjoner, men i strid med eget program
Så setter Iversen opp en stråmannsargumentasjon. Det er ikke noe i noen av de forslagene som ligger på bordet som vil medføre det Iversen frykter. Samtidig er de alle bare forslag, og vi skal nå diskutere og konkludere. I grunn for denne diskusjonen ligger Havressursloven og Deltakerloven. Selvsagt. Der er ingen som går inn for noe annet.
Iversen tar også i praksis til orde for å fjerne lukkingen av fisket og innføre gruppekvoter uten fartøykvoter. Lukkingen er som kjent det andre viktige kriteriet i kvotefordelingen, og som da etter Senterpartiets eget program skal ligge fast.
Men viktigere enn Senterpartiet, er at dette kan føre til en økonomisk kollaps i næringen og økologisk kollaps i havet. Denne typen løsninger har vært forsøkt, og konsekvensen på alle områder, ikke bare på fiskeriområdet er velkjent. De er så velkjente at det var ett av de første problemer som ble beskrevet på området, og det fikk et navn; allmenningens tragedie. Et slikt reguleringsregime vil oppsummert kunne føre til kappfiske, overfiske og bestandskollaps gjennom overetablering. Kort sag er dette en trussel mot fiskerinæringen og kystsamfunnene, og vil kunne radere ut næringen. Som vi alle vet, er å unngå dette selve grunnlaget for vår fiskeripolitikk, fordi det er selve livsgrunnlaget langs kysten som står på spill. En skal huske på at uten lukkingen ville vi i dag mest sannsynlig ikke hatt noen torsk å fiske på.
Oppsummert beskriver Iversen en fiskeripolitikk som vil true eksistensgrunnlaget, bosetning og sysselsetting i alle fiskeriavhengige små og store lokalsamfunn langs kysten. Dette gjør han med de beste intensjoner, men i strid med eget program, i strid med økologisk og økonomisk bærekraft, i strid med erfaringsgrunnlaget og i strid med sunn fornuft. Det interessante er at det er hans eget fylke som ville lide mest under disse konsekvensene. Som kjent er veien til helvete brolagt med gode intensjoner.
Så da står to spørsmål igjen. For det første; mener virkelig Iversen det han skriver, eller er det han har skrevet litt for lett å misforstå, og det er noe annet han egentlig mener? For det andre; mener Senterpartiet dette, og er de villig til å gamble med fremtiden til kystsamfunnene på denne måten?
