Vi er utsatt for en agenda mot snurrevadflåten hevdes det i et debattinnlegg publisert hos Fiskeribladet.
Skal ikke her uttale meg mye om verken agenda, jernalder, steinalder eller om en Trump i det sterkt polariserte USA. Jeg tar heller sjansen på å komme med noen sannheter:
Det er sant at opprinnelige vilkår for strukturtillatelser er og var kjent for alle fiskere.
Det er sant at Norges Kystfiskarlag som organisasjon for mange fiskere er i sin fulle rett til å uttale seg om det meste i mappen merket norsk fiskerinæring.
Det er sant at snurrevad (trål) har utviklet seg til å være et aktivt redskap. Registrert og erfart for lenge siden, og tydelig slått fast av et bredt representert omforenet Grensedragingsutvalg - anno 2000.
Videre er det sant at nærmere 80 prosent av norske merkeregistrerte fartøy er under 15 meter.
Det er også sant at de fleste fiskere har den båt de ønsker å ha.
Useriøst sprøyt
Herrenes innledning om materiell muskelbygging med ide fra USA, og avslutning om kjøpmmannen på hjørnet, skomakeren i gata og postmannens vandringsmønster er også sannhet i massevis.
Slik sett er det sant at vi for tiden får post tre dager i uken, og at vi bare har en kolonialbutikk tilbake i vår kommune.
Skribentenes øvrige betraktninger, som befinner seg mellom artikkelens innledning og avslutning, er vel sant nok useriøst sprøyt som har lite med saken å gjøre. Til slutt er det sant at undertegnede driver en liten sjark, hvor sikkerhet og trivsel settes høyt.
Det er også sant at samme mann har en dedikert person som lager flere varme måltider i døgnet, har eget soverom, og gode sanitære forhold langt over det hun kan forvente under et hotellopphold i verdens rikeste land.
Undertegnede vil ikke tilbake til steinalderen. Det er helt sant. Han vet hvor vi er.
Kanskje tenker han for mye på hvor grådige snurrevadredere med forvokste fartøy egentlig vil.
