Vi har sett utviklingen lenge. Med en gang en sak blir politisk betent så stikker statsrådene i regjeringen av. Det verste eksempelet er justisminister Anders Anundsen og hans håndtering av asylbarna. I 50 dager var han taus og nektet uttale seg, en kommunikasjonspraksis vi nå ser tendenser til også i andre departementet.

I møte med kritikk velger ministrene å holde seg utenfor mediene. Det virker også være en rød tråd å unngå medier som har avdekket eller omtalt vanskelig saker. Det er en dårlig strategi - og alt annet en positiv for vår politiske debatt. Mediene er dessuten sjelden glad i politikere som gjerne stiller opp til gladsaker, men nekter å komme når det blir vanskelig.

Dette gjelder også for vår næring. FiskeribladetFiskaren har den siste tiden prøvd å få flere viktige statsråder for norsk sjømatnæring til å stille til intervju, uten å lykkes. Tendensen har blitt at de avslår enhver samtale om betente saker. Da velger de heller å sitte stille og håpe på at alt skal blåse over. Det vil si god gammeldags strutsepolitikk.
Vi har den siste uken prøvd å få fiskeriminister Elisabeth Aspaker til å stille til intervju i forkant av årsmøtet til Fiskebåt i Oslo i morgen og fredag.

Vi ønsket primært en samtale rundt utfordringene for havfiskeflåten. Vi ville fokusere på viktige endringer som basistonnheving for ringnotflåten, struktureringsordninger, hennes vurderinger av Tveteråsutvalgets innstilling og bakgrunn for at regjeringen valgte å heve andelene ringnotflåten kan eie av totalkvotene. Felles for dem alle er at det er kontroversielle og vanskelige saker. Når ministeren blir gjort oppmerksom på temaene, er svaret negativt. Aspaker ønsker ikke å uttale seg om disse sakene.

Det samme opplevde vi i forbindelse med utenriksminister Børge Brende. Han besøkte Norges Handelshøyskole i Bergen denne uken, hvor han skulle snakke om kunnskapsbasert utenrikspolitikk. FiskeribladetFiskaren ble tilbudt et intervju med Brende etter foredraget, men da tema for samtalen ble kjent, trakk ministeren seg. Da hadde han ikke lenger tid til oss. Det er både urovekkende og overraskende at Brende unngår å svare på spørsmål knyttet til Norges samkvem med Russland og Kina, utfordringer knyttet til handelsavtaler, samt markedsadgang for norsk fisk. Dette er helt sentrale utfordringer i Norges utenrikspolitikk, og svært viktig for norsk sjømatnæring.

Som minister i Bondevik-regjeringene hadde Brende et langt mer fremoverlent forhold til media, så spørsmålet er om tausheten er noe Erna Solberg har innført. Denne strategien fremmer ikke et levende demokrati.
Samtidig opplever vi at ministrene gjerne stiller opp når det er snakk om gladsaker. Det er Elisabeth Aspaker et godt eksempel på. Hun vil gjerne at media stiller når det gjelder økning i klippfiskeksport til Portugal, optimistisk tysklandsbesøk, høy sjømateksport og bedriftsbesøk på kysten. Disse saken selges inn som om vi bare var uker unna neste stortingsvalg.

Praksisen er altså blitt at ministrene gjerne snakker når det er noe å hyggelig å formidle, men unngår pressen når det er noe vanskelig. Men politikk er å ta vanskelige valg, også i kontroversielle saker. Da er det direkte svakt av en minister å stikk seg unna. Åpenhet burde vært langt mer fremtredende i maktutøvelsen for Solberg & Co. Ikke minst med tanke på at de to regjeringspartiene i en årrekke kritiserte Stoltenberg og hans mannskap for ikke å være åpne nok.

Utviklingen er også et brudd med politisk praksis. I det store og det hele har statsrådene stilt opp, enten sakene er vanskelige eller hyggelige.
Det er et problem for både demokratiet og de politiske prosessene at regjeringen har valgt taushet som taktikk. Når stillhet er blitt strategi så blir tausheten like viktig som saken i seg selv.

Statsrådene velger tausheten som strategi