Mange forslag om skattlegging av oppdrettsindustrien har svirret rundt i næringslivskretser i den senere tid. Mange er negative til forslagene.

Dette er forslagene

  • 1) NOU 2019: 18 Skattlegging av havbruksvirksomhet. Her er hovedideen at «grunnrenten i havbruksnæringen hentes inn gjennom en overskuddbasert, periodisert grunnrenteskatt. En overskuddbasert grunnrenteskatt vil sørge for at investeringer som er lønnsomme før skatt, også er lønnsomme etter grunnrenteskatt … En grunnrenteskatt på 40 pst. anslås å gi et proveny på om lag 7 mrd. kroner» s. 16-17. 
  • 2) SV foreslo i Dokument 8: 192 S (2017-2018) at regjeringen fremmer forslag om en avgift per kilo produsert fisk fra oppdrettsanlegg (produksjonsavgift). 
  • 3) Regjeringen har vurdert en eksportavgift på ubearbeidet oppdrettsfisk. Denne ble ikke foreslått innført av regjeringen i Prop. 1 LS (2017-2018) Skatter, avgifter og toll 2018. 
  • 4) Videre avholder Fiskeridepartementet auksjoner for å tildele nye konsesjoner i havbrukssektoren, jf. notat av 8. mars 2018. En andel av grunnrenten avspeiler seg i auksjonsprisen, og regjeringen mener at en viss prosent av denne skal tilfalle fellesskapet.

Lik avgift over hele landet

Hva har så Senterpartiet programfestet? Som vist i fortsettelsen har vi et eget forslag, slik at vi således ikke kan slutte oss til noen av de fire forslagene. Det betyr imidlertid ikke at vi avviser kommunenes rettferdige krav om en større andel av merverdien enn tilfellet er i dag:

«Senterpartiet vil fortsatt være en pådriver for at skatter og avgifter fra havbruksnæringen i større grad skal tilbakeføres til kommuner som setter av areal til havbruksanlegg (Senterpartiets Langtidsprogram 2017-21, s. 22) .

Vårt programfestede opplegg (2017-21) er begrunnet i at: «kommunene skal få mer igjen for å avsette areal til havbruksnæringa. Dette bør skje gjennom innføring av en nasjonal arealavgift» (s. 22).

Størrelsen på arealavgiften skal fastsettes nasjonalt. Det vil normalt bety at avgiften er ens over det ganske land. Konkret utforming må drøftes videre. Slik som i kraftindustrien kan en tenke seg en fastavgift som er uavhengig av produksjon og så en variabel avgift som forholder seg til det press som virksomheten forårsaker på kommunens øvrige areal.