Fiskeribladets lederskribent ser ikke ut til å ville vite det, og bidrar heller til å skape et vrangbilde av vår arbeidsgiver.

Skal vi tro Fiskeribladet er leveringsplikten «en verkebyll». Lerøy Havfisk har 55 prosent av de leveringspliktige kvotene, og det er vel derfor kommentaren illustreres med foto av en av Lerøys trålere. Dette er båter som jobber for «profitable trålerrederier som har latt industrien seile sin egen sjø», ifølge Fiskeribladets lederartikkel 10 februar, som avslutter med å peke på at «plikttrålerne fikk aldri løyve for å gjøre rederne rike, men for å berike kystsamfunn med industri og arbeidsplasser».

Kort oppsummert kan det se ut som Fiskeribladet mener at Lerøy er en verkebyll som lar industrien seile sin egen sjø og frarøver kystsamfunnet industri og arbeidsplasser.

Det er grovt skyts og tyder på at Fiskeribladet ikke har forsøkt å sette seg inn i det faktiske forhold.

Lerøy er gjennom Lerøy Havfisk og Lerøy Norway Seafoods, Norges største arbeidsgiver innen villfangst, både til havs og på land. Som Fiskeribladet selv har referert fra Nofima-rapporten, men ikke tatt konsekvensen av, er det kun Lerøy Havfiskes plikttrålere som leverer fersk torsk til norske landanlegg, og de leverer samlet tett på en tredel av kvoten som fersk.

Av de totale torskekvotene til Lerøy Havfisk, bearbeides over halvparten i Norge, en langt høyere andel enn bransjen for øvrig, og det aller meste av dette i Lerøy Norway Seafoods anlegg. Når vinterfisket pågår, er torskelandingene fra Lerøy Havfisks trålere små, da er det kystflåten som leverer. Det er i de øvrige månedene, når volumet fra kystflåten er lave, det landes torsk til bearbeiding fra trålerne, fordi det nettopp er kombinasjon av kyst og trål som «beriker kystsamfunnene med industri og arbeidsplasser».

Fiskeribladet fremstiller det som et problem at trålerne har god lønnsomhet. For oss som jobber i industrien, er det ikke slik. Uten god inntjening på trålerne ville neppe de siste års investeringer i landanleggene for tett på en milliard kroner vært mulig. Det er blitt flere ansatte og færre permitteringer i Lerøy Norway Seafoods de siste årene.

Man kan tolke Fiskeribladet dit hen at arbeidsplasser til sjøs ikke er like verdifulle som de på land. For oss er det et gjensidig avhengighetsforhold. Gode og sikre arbeidsplasser på trålerne, sikrer også helårlige arbeidsplasser i industrien. Lønnsomheten i trålleddet er investert i utviklingen av fiskeindustrien og industriarbeidsplasser i Kyst-Norge.

Fiskeribladets lederartikkel er skrevet i forbindelse med en rapport fra Nofima, bestilt av ni kommuner, som mener økte leveranser av fersk torsk skal øke bearbeidingsgraden og med et antall arbeidsplasser i Norge.

Som vist ovenfor, er det nettopp Lerøys trålere som leverer fersk torsk til landanlegg, men det er samtidig en kortslutning å tro at fersk skaper arbeid i industrien, mens fryst råstoff ikke gjør det. Det er ikke riktig. Mengden hel fisk som eksporteres ubearbeidd fra de norske fiskeriene, er omtrent lik for fersk og fryst. For oss er det kombinasjonen som sikrer helårlige arbeidsplasser.

Lerøy Norway Seafoods bearbeider en vesentlig høyere andel av råstoffet i Norge enn bransjen generelt og skaper dermed helårlige arbeidsplasser i Kyst -Norge.

Lerøy har over 600 ansatte i de ni kommunene som har bestilt Nofima-rapporten, havbruksaktiviteten unntatt. Ser vi på Lerøys samlede sysselsetting i villfangst og hvitfiskindustrien, sysselsetter Lerøy over 1100 årsverk i villfangstnæringen i Norge, av dem over 700, ansatte i fiskeindustrien, over 600 i Nord-Norge, herav under 10 prosent innleie, resten egne ansatte.

Leveransene fra trålerne er en viktig forklaring på hvorfor dette er mulig. Industrianleggene i Lerøy er hjørnesteinsbedrifter i nordnorske lokalsamfunn. Ringvirkningene er store for hele samfunnet der Lerøy opererer. Det må man vel si bidrar til «lys i husan» noe selskapet er seg bevist.

For å bruke Fiskeribladets egen formulering, så gjør Lerøy dette «for å berike kystsamfunn med industri og arbeidsplasser». Det ville være fint om Fiskeribladets lederskribent både kunne glede seg over og anerkjenne dette. Det gjør hvert fall jeg som konserntillitsvalgt og som ansatt ved Lerøy Norway Seafoods avdeling i Stamsund.