USA er en av de store aktørene her – landet er verdens største importør av sjømat og også blant verdens største eksportører. Totalt importerer USA rundt 90 % av sitt forbruk av sjømat, for rundt 160 milliarder kroner. Kina, Canada og Thailand er de viktigste leverandørene. Norge eksporterte i 2016 sjømat for knapt 5 milliarder kroner til USA som nå er et av våre raskest voksende markeder.
Mens det amerikanske markedet for sjømat er av global betydning, er det også et marked der tiltak for å påvirke handelen for ulike politiske formål har lange tradisjoner. Mest kjent er kanskje ordninger for å få andre land til å unngå bifangst av delfiner i tunfiske og av havskilpadder i rekefiske. Dette har brakt langvarige prosesser i tvisteløsningsorganet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) som har resultert i at USA har måttet moderere sine tiltak. I Norge har vi straffetoll (23,8%) og utjevningsavgift (2,2%) på eksporten av laks til USA i friskt minne. Slike tiltak kan ha betydelige virkninger på handelen og etter at de ble opphevet i 2012 har eksporten til USA økt dramatisk.
De siste årene har det kommet til særlig to nye saker som kan påvirke handelen med sjømat på det amerikanske markedet. Den ene saken har sitt utgangspunkt i USA sin sjøpattedyrlovgivning fra 1972, «Marine Mammals Protection Act.» Denne hjemler handelstiltak mot land som har en mindre streng praksis enn USA når det gjelder å begrense bifangst av sjøpattedyr i kommersielt fiske, herunder også akvakultur. Fiskerimyndighetene har de senere årene utviklet et nytt regelverk her. Dette innebærer at import av sjømat til USA krever at det godtgjøres at produktene stammer fra fiskerier som ikke har bifangst av sjøpattedyr av betydning. Ordningen skal innføres for fullt fra 2022.
Den andre saken har sin opprinnelse i en komité oppnevnt av president Obama for å vurdere tiltak mot ulovlig fiske (IUU) og svindel med sjømat. Blant anbefalingene fra komiteen var etablering av en ordning for sporing av sjømat tilbake til fangst/produksjonssted. Regelverket her pålegger importører å kunne dokumentere produktenes ferd frem til importpunktet i det amerikanske markedet. «Seafood Import Monitoring Program» omfatter i første omgang 17 arter som myndighetene mener er risikoutsatt for ulovlig fiske eller svindel. For disse artene – atlantisk torsk og kongekrabbe er blant dem – må importørene således kunne dokumentere at produktene stammer fra lovlige fiskerier. Det er meningen å utvide ordningen til å omfatte all import av sjømat til USA etter hvert.
De overordnede målene for begge ordningene er aktverdige nok. Å redusere bifangst av sjøpattedyr og bekjempe ulovlig fiske er noe de fleste vil slutte seg til. Det er imidlertid reist en rekke innvendinger fra mange land når det gjelder tilnærming og utforming av de konkrete tiltakene her. Dette gjelder blant annet omfattende rapporteringskrav og tilhørende byråkrati, mulige problemer i forhold til WTO-regelverk, samt at slike utfordringer bør løses gjennom internasjonalt samarbeid. Når det gjelder Seafood Import Monitoring Program, er det også et ankepunkt at utvalget av arter synes vilkårlig og at f.eks. atlantisk torsk ikke kan sies å være risikoutsatt for ulovlig fiske.
En viktig drivkraft bak disse ordningene er press fra miljøinteresser. Både når det gjelder Seafood Import Monitoring Program og bifangst av sjøpattedyr i kommersielt fiske har miljøvernorganisasjoner vært blant de fremste pådriverne for tiltakene. Et sentralt argument er at effektene av det strenge nasjonale regelverket USA har på disse områdene kan undergraves av import fra land som har mindre strenge regler. Det er også aktører i amerikansk fiskerinæring som mener seg utsatt for urimelig konkurranse fra utlandet når importerte varer stammer fra fiskerier som ikke er forvaltet etter samme standard som i USA. Slikt tankegods har god grobunn hos den sittende administrasjonen, som har ambisjon om å redusere underskuddet i sjømathandelen.
I et mer overordnet perspektiv er det ikke noe nytt at handelspolitiske tiltak brukes i det amerikanske markedet for sjømat, jf. eksemplene nevnt innledningsvis her. USA er heller ikke alene om dette. Bruk av handelstiltak for å fremme ulike politiske hensyn er kjent stoff rundt om i verden og et varig trekk ved den internasjonale handelen med sjømat.
Bruk av handelstiltak for å fremme ulike politiske hensyn er kjent stoff rundt om i verden og et varig trekk ved den internasjonale handelen med sjømat
