Denne uken har den mye omtalte Reppe-rettssaken gått for vidåpne dører i Sør-Trøndelag tingrett. Underholdning av beste slag, til tider preget av å være et maktpolitisk eventyr. Det er lenge siden allmennheten har fått et så godt innsyn i hvordan landets ledende politikere og lobbyister egentlig arbeider. Kanskje det var på tide?
For første gang har vi også fått høre fra hovedpersonen, Frode Reppe, selv. Han har frem til nå ikke sagt et eneste ord, men den tidligere krigeren og forsvarsmannens forklaring i retten var drepende for både statsråd Per Sandberg (Frp) og for statssekretær Roy Angelvik (Frp). Kommunikasjonen dem mellom viser en usunn kultur preget av hemmelighold og triksing.
Reppe fortalte i sitt vitnemål tirsdag at han – i tillegg til selv å sende epost via skjulte bakkanaler til politisk ledelse – selv mottok sensitiv informasjon fra statssekretæren. Roy Angelvik fortalte Reppe at det skulle bli 13 produksjonsområder på kysten, en lekkasje Reppe måtte holde hemmelig. Som tidligere kokk, er det rett og slett underlig å registrere hvor mye søl Angelvik har klart å lage. Og spørsmålet mange samtidig stiller seg er om Angelvik var alene på kjøkkenet?
Avgjørelser tas i lukkede rom, blant venner og meningsfeller. Det kan virke som om både statsråden og statssekretæren har herjet i vei.
Videre fortalte Reppe at statsråd Per Sandberg ønsket en hemmelig kanal fordi informasjonen og kritikken av Havforskningsinstituttet (HI) ikke skulle komme russerne for øre. Sandberg mente nemlig at regjeringen trengte et rakrygget HI i fremtidige forhandlinger med vår nabo i øst.
Robert Eriksson, leder av Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL), fikk håndteringen av Frode Reppe midt i fanget rett etter han tilrådde som ny toppsjef i NSL. I retten kom det også klart frem at
. Et fortsatt samarbeid dem imellom virker utenkelig.
Fra sitt tidligere liv som arbeidsminister var Eriksson godt vant med statsrådskriser, men denne saken hadde han ikke kontroll på. Han beskrev også hendelsen fra i fjor sommer som at
. Han forsøkte kanskje så godt han kunne å slukke brannen, men han fikk aldri kontroll på flammene.
Enda verre ble det da Eriksson prøvde å etterslukke utover høsten i fjor. Han fungerte da mer som en fyrbøter enn brannmann. Eksempelvis var det ikke spesielt klokt å offentliggjøre oppsigelsen til Reppe rett før stortingsvalget, og dermed legge problemene over på statsrådens skuldre. Bedre gikk det ikke da han prøvde å
. Håndtering viser vel egentlig den mye omtalte brannen på do aldri ble slukket.
Forklaringene som er blitt gitt i retten beskriver det politiske miljøet i Nærings- og fiskeridepartementet. Det kan virke som om avgjørelser tas i lukkede rom, blant venner og meningsfeller, og en kan spørre seg om både statsråden og statssekretæren har glemt hvordan saker formelt skal håndteres. De hemmelige kanalene og kommunikasjonen mellom organisasjonene og den politiske makten, er nemlig eksempel på hvordan demokratiet og forvaltningen ikke bør jobbe. Spørsmålet er om andre betente saker i Fiskeri-Norge også blir håndtert på denne måten?
Sandbergs forklaring inneholdt ikke noe nytt eller overraskende, og den famøse private eposten ble knapt nevnt. Men at de to har en god relasjon ble understreket av at Sandberg ga Reppe en farvelklem.
