Jeg seiler i skrivende stund på sørvest, forbi det området som kanskje er der det er blitt fisket mest sei i Nordsjøen. Det ligger i kortene at det skal gjøres utilgjengelig for fiske i fremtiden, ved å avvise små justeringer av en vindmøllepark kjent som Hywind Tampen. For neste år deles det ut medaljer med kun baksider, i alle fall sett fra mitt ståsted, styrehuset på en pelagisk tråler fra Smøla.
Stor fallhøyde
Jeg må være kort om de for oss, negative temaene i dette leserinnlegget, slik at de alle får plass. For etter et godt og etterlengtet år for den pelagiske trålflåten, er det så mange tema for fremtiden som har en stor fallhøyde.
Spesielt gjelder det endringer i fiskeriregelverk og fremtidige skatter. Men jeg tror ærlig talt det blir mindre skatt å hente når neste års reguleringer reduserer inntektsgrunnlaget så dramatisk, så det er gjerne tid for at Finansdepartementet hjelper Nærings- og Fiskeridepartementet å holde skuta på rett kjøl med fiskerireguleringene også. For ellers blir det ingenting å ta av.
Satset på vassilda
I en årrekke har vi holdt på å fiske vassild, eller stavsild som det heter hos oss, helt siden oppstarten av vassildfisket. Stavsilda sto for en betydelig del av vårt driftsgrunnlag der vi fisket opptil 3000 tonn som ble levert på vårt lokale mottak på Smøla.
Vi har samtidig vært rigget for å ta vare på bifangst, torsk, hyse, sei, uer, breiflabb, lange mv. som også ble levert lokalt på Smøla. Bifangstmulighetene er i praksis redusert fra 10 prosent, til 1000 kg per hal. Litt tidligere skjedde det en blunder der det ble delt ut 10 nye tillatelser, som etter hvert gjorde at fisket ble regulert, sterkt regulert. I sakspapirene i reguleringsmøtet for neste år, foreslås det fra Fiskeridirektoratet en totalkvote på 9000 tonn, hvilket forespeiler en fartøykvote på 350 tonn. Det etter at det i en årrekke har vært et stabilt fiske på 12.000-15.000 tonn.
Rigget for øyepål
Vi bestemte oss etter hvert for å satse videre på andre ting. Vi så at det lå et potensial i fisket etter øyepål, og gjorde investeringer der etter. Vi kjøpte en brukbar båt som vi bygget om litt med ny fabrikk og dobbelttråling. I 2019 har vi vært godt fornøyd med sesongen, og det ser ut til at norske fiskere i år kommer til å utnytte totalkvoten på øyepål med bortimot 70 prosent, og rundt 45.000 tonn i NØS. For vår del har vi også benyttet muligheten til å ikke benytte sorteringsrist, der vi som flere andre, har bygget båten for å ta vare på konsumfisk av blant annet sei, som vi har kvote på, og lov til å ha inntil 20 prosent innblanding av.
I år har det vært stor og fin sei i fangstene over hele linjen, og selv om det fiskes med småmasket trål, så ligger fiskerne på felt som gir stor sei, langt over minstemål. Dette har gitt en betydelig ekstrainntekt i et til tider marginalt fiske etter øyepål. Gode priser har gjort at vi har lønnsomhet i dette fisket, ved at vi har kunne fiske over 500 tonn sei på samme turene som vi har fisket øyepål. Når vi ikke har sorteringsrist i trålen, så finner også betydelige mengder hestmakrell også veien bak i sekken, hvilket har gitt en ytterligere motivasjon.
Okkupert av vindmøller
Til neste år foreslår Fiskeridirektøren at båtene som er tilpasset til å ta vare på konsumfisken, til og med nybygg som er bygget med et slikt formål, ikke skal få denne muligheten. Det vil si at en vil gå glipp av fangst for kanskje 10 millioner, fordelt på hovedsakelig sei, torsk, lange, hestmakrell og strømsild.
I stedet skal en måtte gå ut på havet å fiske denne fisken en gang til. Det beste seifeltet blir okkupert av vindmøller, som kutter utslipp på plattformene. Samtidig skal vi gå ut for å fiske seien som ble utsortert fra trålen en gang til, med dertil økte driftskostnader og utslipp. Dette er dårlig nytt for miljøet, men godt nytt for staten som skal kreve inn CO2-avgift.
CO2-avgiften skal selvfølgelig økes neste år, slik at fiskerne får incentiver til å rasjonalisere fisket og redusere utslippene. Dessverre legges det samtidig opp til at en samtidig skal få en dramatisk kutt i lønnsomheten samtidig som driftskostnadene og dertil utslipp vil gå til himmels.
Taper råstoff
Alternativet til å legge til rette for en utvikling og effektivisering i dette fiskeriet i NØS, er altså det som myndighetene nå foreslår. Samtidig med at norsk industri risikerer å tape store mengder råstoff ved at det sparkes bein under en videre utvikling av øyepålfisket, så må norsk oppdrettsvirksomhet nødvendigvis importere større mengder råstoff fra fjerne farvann på andre siden av kloden, og benytte erstatningsprodukter av vegetabilske produkter.
En kan vanskelig se for seg at det legges til rette for hverken norsk fiskerinæring eller oppdrettsnæring ved å hindre og redusere fangst og produksjon av norsk råstoff, til fordel for import. Hvis en skal ta med det totale klimaregnskapet, så må man samtidig ta med i beregningene hvor råstoffet kommer fra, hvilke utslipp en faktisk importerer sammen med fiskemel og olje, basert på utslipp i opprinnelsesland, frakt og økning i utslipp fra norske fartøy for å kompensere verditap.
Til alt overmål, så foreslår Fiskeridirektoratet nettopp de konsekvensene som beskrevet ovenfor. Dette foreslås i saksfremlegget til reguleringsmøtet, som plutselig på en tilfeldig og ukjent dato, dukker opp på nettsiden for reguleringsmøtet sammen med en hel del andre dokumenter, helt til slutt nederst i notatet om øyepål. Dette helt uten noe som helst form for høringsprosess, der det er lagt til grunn særdeles mye synsing, og særdeles lite kunnskap, dokumentasjon og fakta.
Jeg håper virkelig fiskeriministeren ser galskapen i dette, og setter en stopper for det. For når Nærings- og Fiskeridepartementet vil skattlegge fiskerne med ressursrente, så vil den måtte betales med eksos.
