Fiskeribladet og Sjømat Norge er helt enige om én ting: Norske bedrifter skal være med på å betale for velferdsordningene. Bedrifter som tjener mye penger skal betale mer i skatt enn de som tjener lite. Der slutter også enigheten.
For det er jo ikke sånn at havbruksnæringen ikke skatter. I 2017 betalte næringen over 15 milliarder kroner i skatt til fellesskapet. Svært mye av dette tilfaller kommunene. Jeg må også innrømme at det føles litt underlig å bli beskyldt for lokal skattevegring uken før 163 kommuner og 10 fylkeskommuner får utbetalt 2,8 milliarder kroner fra Havbruksfondet.
Pengene fra fondet som deles på samtlige kommuner og fylker med oppdrettslokasjoner, kommer i sin helhet fra havbruksnæringens betaling for nye lisenser og nytt areal i 2018. Sjømat Norge mener at en videreutvikling av Havbruksfondet slik at kommunene sikres forutsigbare, stabile og årlige inntekter er den kloke strategien for å sikre vertskommunene fremtidige særinntekter fra næringen.
Finansdepartementets planer om grunnrentebeskatning representerer den motsatte trusselen. I mandatet til det offentlige utvalget som skal utrede særskatt på havbruk, står det tydelig at kommunenes inntekter fra Havbruksfondet kan bli motregnet mot kommuneoverføringene over statsbudsjettet. Det samme står i mandatet til ekspertutvalget som nå ser på grunnrenteskatten for vannkraftnæringen.
Særskatt på naturressurser, det være seg energi, sjømat, mineraler eller skog, er Finansdepartementets svar på at den ordinære bedriftsbeskatningen er satt ned fra 28 prosent i 2013 til 22 prosent i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019.
At det ressursbaserte næringslivet langs kysten og i distriktene i fremtiden skal finansiere den offentlige velferden gjennom særskatter, mens de multinasjonale konsulent- og IT-selskapene i Oslo slipper ordinær selskapsskatt, er hverken god nærings- eller distriktspolitikk. Det håper jeg Fiskeribladet er enig i.
