Det snakkes mye om at vi skal øke verdiskapingen i sjømatnæringen fremover. Men det virker som om de fleste diskusjonene sirkler rundt hva vi kan gjøre for å øke volumet. Det snakkes mindre om hva vi kan gjøre for å øke verdien på produktene
Næringens hovedfokus har vært å utvikle produksjonen, og det er ingen tvil om at det har vært avgjørende for de verdiene som er skapt så langt. Norge er en dyktig råvareleverandør og vi har tjent gode penger på det.
Når det gjelder merkevare, så har norsk sjømat en sterk posisjon i markedene. Mye av posisjonen er bygget på den norske opprinnelsen. Den norske kysten er et perfekt sted å høste og produsere sjømat. Vi har samtidig bygd opp en solid forvaltning som sikrer langsiktig bærekraft i produksjonen. Dette har utvilsomt en god markedsverdi.
Samtidig ser vi i dag at andre nasjoner er i ferd med å bygge opp den samme kompetansen og teknologien som oss, og de bruker lignende budskap rundt opprinnelse og bærekraft. Det betyr at hvis Norge skal beholde posisjonen som verdens beste produsent av sjømat, og ta 5-gangeren i verdiskaping, så må vi også klare å utvikle nye produkter og løsninger som kundene er villige til å betale mer for.
Et spennende prosjekt som kan hjelpe oss med noe av dette er «Qualidiff», som ledes av Nofima. Prosjektet skal fremskaffe ny innsikt knyttet til hvordan vi kan differensiere, det vil si «gjøre forskjell på» produktene våre for å sikre fremtidig konkurransekraft. Det kan være produktegenskaper som smak, type og mengde fett, kjøttfarge, form og utseende i tillegg til mer abstrakte egenskaper som miljømerker og andre former for kommunikasjon knyttet til produktet og merkevaren.
Folk kjøper ikke fisk bare for å bli mett. Kundene har ulik motivasjon for å kjøpe fisk, og de har forskjellige behov som gjerne også varierer med anledningen. Dette kan vi som produsenter utnytte ved å utvikle for eksempel ulik smak, emballasje, salgskanaler og hvilken historie vi forteller om produktene våre. Det handler om å bli bedre på å tilby en større bredde, å tilby det ulike forbrukere ønsker, og ikke bare en løsning på behovet for å bli mett.
Vin er et godt eksempel på dette. I markedsføringen sin spiller vinprodusentene på alt fra druetype, vinstokkens alder, jordsmonn, vær, klima, nedbør, metoder, lagringsmedium og soltimer som forklaringer på hvorfor kunden skal kjøpe akkurat deres vin. Vinprodusentene har også utviklet kvalitetsstandarder og geografisk opprinnelse som er internasjonalt anerkjent.
Vi gis et vell av forklaringer på hvorfor vi bør ha lyst på akkurat deres vin. Og det fungerer, for det er disse forklaringene våre venner «vinkjennerne» eller vi helt vanlige vindrikkere gjentar i middagsselskaper og andre festlige lag.
I sjømatnæringen har vi hittil levd godt på å selge «norsk sjømat». Vi trenger å jobbe videre med å forklare hvorfor opphavet betyr noe, men det ligger et stort ubrukt potensial i å også tørre å skille seg ut. Dette betyr ikke at vi skal snakke noen ned, men vi skal tørre å snakke oss selv opp.
Vi trenger å jobbe videre med å forklare hvorfor opphavet betyr noe
Til påskemiddagen anbefaler jeg for øvrig en laks fra Gullesfjorden i Troms. Den har en frisk smak av nord-norsk hav og har fått sin spenst fra de siste kjølige vinterdagene i 2018. Serveres gjerne med sødmefylte poteter fra Kvæfjord. Den passer godt til en lett Barbera-vin fra Piemonte.
God påske!
Prosjektet Qualidiff er et 4-årig prosjekt startet opp i 2018. Prosjektet ledes av Nofima og vil ha nært samarbeid med forskere fra IRIS, University of Stirling og University of Florida. For å sikre relevans, har prosjektet en referansegruppe med fire industripartnere som inkluderer en forprodusent (Skretting), en eksportør (Villa Seafood), en fullintegrert produsent (Nordlaks) og Sjømatrådet. Merete Kristiansen deltar i referansegruppen fra Nordlaks, red.anm.
