Departementene i Oslo setter årlig ned flere titall små og større utvalg. Alle sammen skal levere utredninger, som igjen skal gi politikerne og byråkratene bedre kunnskap når vedtak skal gjøres. Det er i alle fall ideen med utvalgene, men skjer det? Har egentlig noen av de siste årenes utvalg endret norsk fiskeri- og havbrukspolitikk?
For noen uker siden ble det kjent at fiskeriminister Per Sandberg (Frp) vil sette ned et nytt ekspertutvalg. Denne gangen skal de proffe forståsegpåerne løse fiskejukset. Hvitfisknæringen er ifølge både statsråden og flere andre aktører preget av omfattende kriminalitet på kaikant og på mottakene, og nå skal ekspertene få bukt på problemene. Utvalget skal komme med sine svar om et års tid.
Samtidig er det ikke lenge siden de forrige utvalgene satt punktum. Nok å nevne er Eidesen-utvalget, Sjømatindustriutvalget og Tveterås-utvalget. Tidligere har vi hatt Smith-utvalget som så på samenes fiskerettigheter utenfor Finnmark, et arealutvalg for bærekraftig havbruk, et programplanutvalg for havbruksnæringen, et nordområdeutvalg, et CO2-utvalg for fiskeflåten, et strukturutvalg for fiskeflåten og et annet som skulle se på eierskapet i flåten.
Men hva har egentlig skjedd med alle disse innstillingene, eller offentlige utredningene som det så fint heter? Jo, som hovedregel ingenting. Knapt noen av dem har ført til politiske vedtak som har endret rammevilkårene i næringen. Og som ikke det er nok; flere av ekspertutvalgene har mer eller mindre konkludert med det samme, uten at noe har endret seg.
Mange ekspertutvalgene har mer eller mindre konkludert med det samme, uten at noe har skjedd. Hvorfor?
Hvorfor, spør du? Jo, svaret er at norsk fiskerinæring er så politisert med så mange sterke interesse at det knapt nok er mulig å flytte et komma uten at noen reagerer. Når politikerne samtidig har maks fire års horisont, frem til neste valg, så er det heller ingen som tør å ta upopulære politiske beslutninger. Slik sett var det egentlig svært overraskende at dagens fiskeriminister våget å ta pliktinnstillingen så langt i Stortinget, når saken egentlig var en tapt – både blant velgerne og i Stortinget.
Samfunnsforsker Cathrine Holst har studert hvordan de offentlige utvalgene er blitt til, og konklusjonen er at sammensetningen har endret seg drastisk de siste ti årene. Mens det tidligere var samfunnsaktører involvert, domineres utvalgene nå av forskere og eksperter. I dagens utvalgsverden er antall representanter for interessegrupper og sivilsamfunn redusert, og omtrent alle som blir utnevnt er akademikere.
Dessverre er det akkurat slik det er blitt i dagens sjømat-Norge. Utvalgene er blitt ekspertenes tumleplass, et sted der de får de prøvd ut sin akademiske teori. Hovedproblemet er at de teoretiske ideene alt for sjeldent lar seg gjennomføre i praksis. Enten er de for teoretiske eller er de politisk uakseptable.
Leder i Fiskebåt, Jonny Berfjord, kom nylig med et spark til myndighetene. Han mente det måtte bli slutt på alle utvalgene i fiskerinæringen. Bransjen måtte få fred og stabile rammevilkår, påpekte han. Berfjord mente utøverne ikke kunne akseptere at sektoren var blitt en politisk lekegrind, der utvalg og utredninger ble fulgt av nye utvalg.
Alle fiskeri- og havbruksutvalgene de siste årene er eksempler på det samfunnsforsker Cathrine Holst har funnet ut. Det gjenbrukes professorer og jurister, samt tillitsvalgte fra fiskeri- og havbruksorganisasjonene, men likevel skjer det mer eller mindre ingenting. Det offentlige Norge er blitt utvalgs-styrt, og spørsmålet er om det bare er forskerne og ekspertene som kan fortelle myndighetene hva som skal gjøres? Nytter det ikke å høre på vanlige folk lenger? Kanskje kunne til og med de vanlige yrkesutøverne enkelt fortalt fiskeriministeren hva som må til for å få slutt på fiskejukset?
