Mange, også lakseoppdrettere, har undret seg over mangfoldet av særordninger i oppdrettsnæringen.
Dette har vi (en gruppe forskere fra NTNU, Nofima og University of Florida) forsket på et par år og her kommer en kortversjon.
Kostbart
Utgangspunktet er at kapasitetsutvidelser for tiden er svært kostbare. Før covid-19-pandemien ble standardtillatelser på 780 maksimalt tillatt biomasse (MTB) omsatt for 150–200 millioner kroner, og auksjonsprisene på økt kapasitet i 2017 og 2020 har ligget i samme prisintervall.
Samtidig har særordningene representert et insentiv til å øke totalproduksjonen, men til en atskillig rimeligere pris.
Vi forutsetter at trafikklyssystemet er noenlunde kjent. Her blir videre vekst bestemt av miljøtilstanden i 13 produksjonsområder langs hele kysten. Miljøtilstanden (og dermed fargeleggingen av produksjonsområdene) bestemmes av en enkelt indikator, nemlig forekomsten av lakselus.
Systemet er omstridt, men ble vedtatt etter lang tids debatt. I dag er de fleste i hvert fall enige om én ting; at videre vekst er mer «objektivt» bestemt enn tidligere tiders politiske utlysninger som gjerne resulterte i en «skjønnhetskonkurranse» oppdretterne imellom.
På forespørsel fra lakseoppdretterne
Men samtidig har vi utviklet et system av særtillatelser som omfatter stamfisktillatelser, undervisningstillatelser, forskningstillatelser, visningstillatelser og sist, men ikke minst, utviklingstillatelser.
Dette var ikke et resultat av arbeidet til reguleringskåte byråkrater. Fire av ordningene ble opprettet for å betjene industrien direkte eller indirekte, mens utviklingstillatelsene ble opprettet for å utvikle ny teknologi og dermed redusere miljøpåvirkningen, også det på forespørsel fra lakseoppdretterne.
Tillatelsene tildeles vanligvis med spesielle betingelser, med tidsbegrensing (opp mot 15 år) og de tildeles gratis. De har derfor vært sterkt etterspurt.
Kan undergrave tilliten
Lenge seilte disse ordningene «under radaren», med minimal kontroll og liten oppfølging av om betingelsene for drift ble oppfylt. Samtlige ordninger ga anledning til produksjon av fisk som en bieffekt – fisk som ble solgt på det ordinære markedet med god fortjeneste.
Men særordningene er ikke lenger et marginalt fenomen, på siden av det ordinære forvaltningssystemet (trafikklyssystemet). De representerer 19 prosent av det totale antall tillatelser og 16 prosent av den totale MTB-kapasiteten. Og enda viktigere, de er ikke underlagt de samme strenge reglene som i trafikklyssystemet.
Særtillatelser kan godt havne i røde produksjonsområder.
Vår oppsummering er at særtillatelsene også representerer det som økonomer kaller «perverse insentiver». Hvis det endelige målet er bærekraftig vekst, i stor grad basert på miljøhensyn, er det begrenset rom for spesielle ordninger som følger andre mål og andre regler.
Det kan bidra til å undergrave tilliten til hele reguleringssystemet. Derfor må spesielle tillatelsesordninger være begrenset, nøye avgrenset og grundig kontrollert.
