Fiskeriminister Per Sandberg (Frp) har startet arbeidet med fremtidens kvotestruktur i fiskeflåten, og det er spesielt i sjarkflåten utfordringene og konfliktlinjene ligger. Derfor har statsråden
, samt tatt initiativ til en rekke møter med næringen. Så langt er alt vel og bra, problemet er at det kan virke som om statsråden prøver å hestehandle seg frem til et strukturvedtak bak lukkede dører før høringsrunden er gjennomført.
- Les også:
- Leserinnlegg:
Sandberg har allerede arrangert to lukkede møter med næringen der problemstillingene ble diskutert, det seneste
. Til stede var de ulike fiskeriorganisasjonene Norges Fiskarlag, Fiskebåt, Norges Kystfiskarlag og Sjømat Norge, samt noen fiskeforskere. Det vil altså si makten i Fiskeri-Norge. Selve diskusjonen er det imidlertid ingen som har fått kjennskap til. Dette skjer altså parallelt med en pågående høringsrunde, der resten av Norge skal få si sitt. Men hvilken betydning får en høringsrunde når avgjørelsen i realiteten tas i et lukket rom?
Svært mye blir avgjort bak lukkede dører. Noen har alltid snakket sammen. Det opplevde vi blant annet i den såkalte epost-saken i NSL. Det at stadig mer politikk blir avgjort bak lukkede dører er demokratisk svært betenkelig. Det gir noen få med innflytelse enda bedre muligheter til å få gjennom sine krav, mens grupper som blir holdt utenfor ikke får de samme mulighetene.
I struktursaken er disse «noen få» fiskerimakten. Dette er personer og grupper som har særinteresser i saken, som kanskje ikke ser det totale samfunnsbildet. Yrkesutøverne, som presser på fiskernes talspersoner, har også privatøkonomiske interesser i saken. Ved å utelate kystkommuner, enkeltstemmer, lokallag, regionene og andre interessegrupperinger, mangler det overordnede perspektivet.
Alle forstår at struktur- konklusjonen vil være basert på de få utvalgte Per Sandberg har snakket med. Det gjør det ikke noe mer demokratisk av den grunn.
Ledelsen i Nærings- og fiskeridepartementet gir inntrykk av at møtene ikke er hemmelige, men understreker at det er viktig at næringsinteressene får si hva de mener uten at offentligheten får vite hva de tenker. De skal altså få tenke høyt på møterommet til Sandberg. Norges Fiskarlags representant Jan Birger Jørgensen bekrefter dette hemmelighetskremmeriet. Han oppfatter møtene som en form for «høyttenkning» for å finne ut av hva slags muligheter som finnes.
Sandberg vil etter hvert helt sikkert presentere konklusjonen som et forent forslag. Men hva han har gitt, og hva partene har sagt og fått, vet vi ikke. Offentligheten får ikke innsyn. Er det slik vi ønsker å utvikle Norges viktigste kystnæring? Bør ikke en høringsrunde være reell – åpen fra A til Å?
Fiskeriministeren vil garantert møte kritikken med at pressen er fornærmet fordi vi ikke fikk være til stede. Vi fikk tross alt lov til å ta bilde av møtedeltagerne, vil han si. Det er riktig, men det er faktisk ikke det som er saken. Saken er at resten av Norge ikke får innsyn i de vurderingene som gjøres – og får mulighet til å komme med sine betraktninger.
Prosessen Sandberg har lagt opp til er udemokratisk, og vi kan ende med politiske vedtak basert på de få utvalgtes meninger og interesser. Altfor ofte kan det virke som om dagens fiskeriminister baserer sin politikk på de få han har snakket med. Men i motsetning til tidligere er han i alle fall åpen om det nå. I denne saken vil alle forstå hva Sandbergs konklusjoner vil være basert på. Det gjør det dessverre ikke noe mer demokratisk av den grunn.
