I den sammenheng har Røst-produsentene brukt historien om adelsmannen Querini og forliset i 1432 for alt den er verdt. Men var dette begynnelsen på Italiaeksporten? Historikeren Halvdan Koht tvilte på dette slik han beskrev i Historisk Tidsskrift i 1950-årene. Dette spørsmålet ble analysert av Luigi Messedaglia ved Instituto Veneto di scienze i 1953 i en lengre vitenskapelig artikkel i tidsskiftet «Atti». Avhandlingen tok utgangspunkt i Querinis skildring av den dramatiske turen som endte på Sandøya, en av Røstøyene.
Mannskapet til Querini som til slutt besto av 11 menn, mot de 64 (eller 47) som hadde startet på ferden fra Kreta med vin, krydder og tøyer for markedet i Nederlandene forliste i januar 1432 og ble reddet av Røstbeboere som lette etter bortkomne kyr.
Ble tatt vare på
Etter at italienerne hadde tilkjennegitt seg som skipbrudne ble to av dem tatt med til den bebodde øya. Alle fiskerne var ute på feltet slik at det måtte ta enda en dag for å hente de andre skipbrudne. Kapellanen som var dominikanermunk fortalte om de skipbrudne og folket viste stor medlidenhet. Alle ble hentet og de fikk brød og øl, og de avdøde fikk en kristelig begravelse som det står.
Querini fikk bo hos «il principal» som nok var øyas lensmann, og de var på Røst fra februar til mai da de fikk bør med en Bergens-jekte mot Nidaros (Trondheim). Da de var reiseklare kom «kapellanen», dominikanermunken, til dem og ba dem betale for oppholdet. Vertsfolket fikk da 6 sølvskåler, 6 skjeer og gafler som Querini hadde reddet fra skipet, men han tenkte nok at dette var noe munken selv ville ha. På turen sørover møtte de også erkebiskopen, Aslak Bolt, på tur nordover for å røkte sine Nordlandslen. Etter et opphold i Nidaros kom de overlevende tilbake til Venezia der Querini skrev sin nøyaktige rapport om turen som endte på Røst. Historien ble først trykt i 1559 og 1583 og utgitt spesielt i Venezia i 1881. Gerhard Schøning hadde imidlertid funnet en svak tysk oversettelse og presenterte dette for nordiske lesere i 1763.
Fikk servert tørrfisk
Messadegli hadde ved gjennomgang av Querinis rapport merket seg at de skipbrudne hadde undret seg over tørrfisken de fikk servert – og at dette var helt ukjent for dem. Dette var i strid med den vanlige oppfatning at tørrfisk hadde vært tradisjon i Venezia over flere hundre år allerede. Messadegli satt seg som mål å finne ut av dette og lette gjennom italiensk litteratur om fisk helt tilbake til 1300-tallet og leste seg igjennom århundrene om tørrfisk var nevnt. Han fant i en tysk-italiensk ordbok fra 1424, nettopp utgitt i Venezia, ordet Stockfisch på tysk. Det var på italiensk oversatt med det vi kjenner som fisken stør.
Det var først på 1600-tallet Messadegli fant den korrekte oversettingen av tørrfisk til italiensk. Imidlertid, fant han i regnskapene for den eksile pavestolen i Avignon fra 1321 (pave Johannes 22, for øvrig fransk) at det var innkjøpt 20 stykk «stocfis» fra Bordeaux og i 1331 innkjøpt ytterlige 60 stk. «scofis» (antagelig skrivefeil) av den samme paven. Men intet av dette kom til Italia. Ikke før i 1524 kom det fra «Gothia og Norvegia» til Roma tørket torsk hard som stokker til tyske beboere i byen, men dette var altså ikke beregnet for italienere.
Querini sier selv i sin rapport at Røst hadde en stor og uvurderlig handel « over havet» med Tyskland. Tørrfisken eller stokkfisken som Koht skriver, ble nevnt i en skildring om Nederlandene fra 1588 av en italiener. En annen italiener skrev en bok om fisk og hval som ble utgitt i 1613 i Bologna der han også nevner «stockfisch» av torsk som ble mye brukt av hollendere og briter. Samme året blir det nevnt «Pesche stockfis» ved tollvekta i Verona blant andre varer som ble innført, trolig fra Tyskland. Hvor mye sier Messadegli intet om. Men i 1683 sto det rett fram i veierapporten i Verona at 5 pund «stockefis» passerte vekta til et kloster i byen. I 1707 ble det registrert nye 5 pund «stochofisso» til et annet kloster i byen, sannsynligvis i anledning fasten.
300 år senere
Først i 1736, altså 300 år etter Querini så det ut som tørrfisk kom i mer allment bruk, for da klager øvrigheten (byrådet) i Verona at det blir solgt så mye av denne varen som var slik tillaget at den kunne være skadelig å spise. Året etter ble det utstedt pålegg om tilsyn med denne fisken så folk ikke skulle spise bedervet mat.
Det er grunn til å tro at Veneto var det området i Italia som først hadde en kommersiell fase for import av tørrfisk, og vi kan vel slå fast at dette området fremdeles er viktig for den norske tørrfiskeksporten til Italia.
Det må derfor kunne slås fast at Italia og Veneto har hatt import av tørrfisk fra Norge i over 300 år. Men Querini var ikke katalysator for tørrfisk til Italia på 1430-tallet selv om det står i en nyskrevet artikkel (Aftenposten Historie) at han hadde hatt 60 tørrfisker med seg da han dro fra Røst. Det står intet om dette i Querinis egen rapport.
Det var trolig munker som sto for den første markedsføringen av tørrfisk i Italia, nærmere bestemt i Veneto. Vi skal likevel unne Røstfolket å bruke Querini-forliset som et kjennetegn på forbindelsen til Italia som er viktig for eksporten dit. Denne middelalderhistorien er ikke bare en myte. Den er sann og bekreftet.
