Det er ingen tvil om at vi europeere ligger langt etter asiatene når det gjelder spising av makroalger. Men et økende fokus på sunn, bærekraftig og klimavennlig mat øker etterspørselen av spiselige makroalger også i vår del av verden, og da naturlig nok etter de som smaker godt.
Jorunn Skjermo
- Er seniorforsker i SINTEF Ocean, og involvert i Norsk senter for tang- og tareteknologi.
- Jobber med å utvikle metoder for dyrking av tang og tare.
- Norsk senter for tang- og tareteknologi er et kompetansesenter som består av SINTEF Ocean, SINTEF Materialer og kjemi, NTNU Institutt for Biologi og NTNU Institutt for Bioteknologi.
Høy etterspørsel etter søl
Blant tang- og tareartene som brukes til mat i den vestlige verden er de røde makroalgene søl, fjærehinne og grisetangdokke de høyest prisede. Alle vokser vilt i Norge, men kan på grunn av litt beskjeden størrelse være krevende å skaffe i større mengder.
Etterspørselen er nok høyest for søl. Den har en vakker rødfarge, er rik på umami-smak og har en delikat konsistens som mange liker. Bruk av søl som mat er nevnt i over tusen år gammel historie og den har trolig vært i bruk enda lengre tilbake. Det fortelles at vikingene tok med seg tradisjonen med å spise søl på sine ferder i vesterled og at denne fortsatt holdes ved like i kystsamfunn i Canada.
Kan dyrkes
Søl vokser på stein, fjell og andre harde underlag ned mot 20 meters dybde og har en naturlig utbredelse langs hele kysten av Nord-Atlanteren, så langt sør som i Portugal i øst og New Jersey i vest. Den kan også vokse på stilken til tare og ha en rolle i økosystemet i tareskogene. Den håndplukkes ved lavvann, og i enkelte områder på de britiske øyene er den så populær at villhøsting har ført til en overbelastning av søl-populasjonene.
Dette er også grunnen til at det for noen år siden ble utviklet en metode for dyrking av søl i sjø. Denne muliggjør oppdyrking av kimplanter ("setteplanter") på tau, nett eller andre dyrkingssubstrater i tanker på land, som etter hvert kan settes ut i sjøanlegg for videre oppdyrking av høstbare planter.
Trenger mange stamplanter
Dyrking i sjø sikrer fordeler som uendelig tilgang på sollys, alle næringsstoffer og riktig temperert vann. Også i Norge etterspør algedyrkerne gode metoder for dyrking av søl og andre rødalger. Men til tross for god etterspørsel etter søl og en detaljert dyrkingsprotokoll har søl-dyrking likevel ikke tatt av i Nord-Europa.
Ett hovedproblem med dagens metodikk for sjø-dyrking av søl er at man trenger svært mange stamplanter ("morplanter") for å produsere kimplantene, da stamplantene slipper relativt få sporer og over flere dager.
Konsekvensen av dette er at sporeslipp blir utført ved at man legger mange kjønnsmodne planter rett over dyrkingstauet, for så å vente på at sporene etter hvert slippes og synker ned, fester seg og spirer til små kimplanter. Man får et lavt antall planter å sette ut og følgelig lite høstbar biomasse som utbytte. Kimplantene vokser dessuten sakte, noe som øker risikoen for at mer hurtigvoksende alger kan smitte dyrkingsstedet og konkurrere om lys og næringssalter.
Ett skritt nærmere
Gjennom prosjektet MACROSEA har SINTEF Ocean i samarbeid med NTNU, Universitetet i Oslo, DTU Aqua, SAMS og Ocean Rainforest sett nærmere på kimplanteproduksjonen og hvordan noen av de mest kritiske trinnene i denne kan forbedres og effektiviseres.
Erfaringene hos de ulike forskningsmiljøene viser klart at søl er en komplisert art å dyrke under kontrollerte betingelser, men det er likevel gjort fremskritt ved å optimalisere betingelsene for sporeslipp, øke utbyttet av kimplanter på dyrkingssubstrat og bygget kunnskap om nye metoder for hold av de ulike livsstadiene i kultur. Dette vil bidra til å utvikle kommersiell dyrking av søl.
Her kan du lese tidligere kommentarer av Jorunn Skjermo:
