Regjeringens plan for bevaring av marin natur får kritikk

Regjeringens ferske nasjonale plan for bevaring av viktige områder for marin natur er under kritikk. Flere av de marine verneområder gir begrenset effekt, og det er fare for at verneområdene blir «papirparker» mener Havforskingsinstituttet. WWF uttaler at verneplanen er langt fra god nok til å ta vare på naturmangfoldet i havet.

Kritikken er berettiget. Internasjonalt har det skjedd ei rask og betydelig utvikling for å sikre at viktige områder for marin natur beskyttes på en effektiv måte. I Norge har arbeidet gått tilsvarende tregt., og vi mangler de nødvendige rettslige redskapene. Dette må på plass før Norge kan bli det foregangslandet for havforvaltning som regjeringen uttaler at Norge skal være.

Internasjonale avtaler forplikter alle stater til å beskytte marin natur og økosystemer. Norge har stor frihet når det kommer til hvordan folkerettens plikter til å beskytte det marine biologiske mangfoldet skal gjennomføres. Friheten omfatter muligheten til å beskytte havområder både gjennom marine verneområder og andre bevaringstiltak, til å bestemme hvilke naturverdier som skal beskyttes og hvilke og hvor strenge restriksjoner av menneskelige aktiviteter som skal vedtas innenfor områdene.

FNs bærekraftsmål 14.5 fastslår at statene innen 2020 skulle bevare minst 10 % av kyst- og havområdene. Senere har Norge gjennom Havpanelet også sluttet seg til et mål om at 30 % av havområdene skal beskyttes innen 2030 ved bruk av marine verneområder og andre effektive arealbasert bevaringstiltak. De globale prosentmålene er politiske mål som ikke er juridisk bindende for landene. Målene har likevel betydning både ved at de tydeliggjør de internasjonale forpliktelsene og som rettesnor i den nasjonale miljøpolitikken.

I dag er 15 områder i norske farvann beskyttet som marine verneområder etter naturmangfoldloven § 39. De fleste ligger i kystnære områder langs fastlandet. I tillegg er en stor andel av territorialfarvannet til Svalbard vernet etter Svalbardmiljøloven.

Vi mangler hjemmel i norsk rett for å opprette marine verneområder utenfor 12 nautiske mil da naturmangfoldloven § 39 bare gjelder innenfor territorialgrensen. I den økonomiske sonen, må havområder beskyttes gjennom andre regelverk og tiltak. De helhetlige havforvaltningsplanene som er vedtatt for de norske havområdene er viktige som kunnskapsgrunnlag, og de angir overordnede rammer for politisk avveining når det kommer til bruk av arealer. I disse planene er store områder, også i den økonomiske sonen, identifisert som særlig verdifulle og sårbare områder.

At et område er definert som særlig verdifullt og sårbart gir ingen rettslig beskyttelse. Det blir derfor opp til forvaltningen og den sektorloven som gjelder for den enkelte havnæringen å sikre at områder med rik og sårbar natur bevares. I saker som har betydning for miljøet har myndighetene riktignok plikt til å vurdere miljøprinsipper som føre-var prinsippet og hensynet til samlet belastning, før beslutninger tas. Men etter naturmangfoldloven gjelder miljøprinsippene kun som retningslinjer, og myndighetene har ikke plikt til å prioritere miljøhensynet i avveiningen mot økonomiske eller sosiale hensyn.

Med nye aktiviteter til havs slik som havvind og undersjøisk gruvedrift blir behovet for mer systematisk planlegging større, men vi mangler rettslige verktøy for å sikre samordning av aktiviteter og at miljøhensyn ivaretas effektivt og over tid.

Andre effektive arealbaserte forvaltningsvedtak kan vedtas etter sektorlover som havressursloven, petroleumsloven og akvakulturloven også utenfor 12 nautiske mil. Store havområder i norsk økonomisk sone er beskyttet gjennom slike arealbaserte virkemidler. Det er særlig fiskerireguleringer med hjemmel i havreressursloven, slik som forbud mot bruk av bunntråling og beskyttelse av korallrev som er tatt i bruk. Mye av aktiviteten i havområdene er relatert til fiskeri og tiltakene er viktige for å sikre naturmangfoldet. Reguleringer som forbyr bruk av bestemte fiskeredskaper, bidrar likevel nødvendigvis ikke til bevaring av det biologiske mangfoldet dersom naturverdiene ikke også er beskyttet mot skader som følge av andre menneskelige aktiviteter.

Det er positivt at regjeringen varsler at de vil vurdere hvordan lovgivningen for bevaring og vern utenfor territorialgrensen kan forbedres. Økt bruk av havet og dets ressurser fører til økt press på miljøet. Ny teknologi gjør også at flere aktiviteter kan flyttes ut lengre til havs, slik som for eksempel akvakultur. Det haster derfor med en revisjon av naturmangfoldloven som gir hjemmel til å opprette marine verneområder også utenfor territorialgrensen. Dette blir et viktig supplement til dagens situasjon.