Det har vært et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen siden 1965. Likevel bygges strandsonen gradvis ned. I Indre Oslofjord er nå bare 30 % av strandsonen som ikke er utbygd og privatisert, ifølge tall fra SSB.
Store tap for fiskerinæringen
Mye av problemet er at utbyggingen skjer bit for bit, hvor summen av utbygginger over tid utgjør hovedutfordringen. Nedbyggingen har store konsekvenser som tap av natur, økt privatisering og stengsel for allmennhetens friluftsliv. Utviklingen skaper også ulemper for den kystnære fiskerinæringen, særlig på Sør-Østlandet, hvor store deler av strandsonen er utbygd med hytter, brygger og småbåthavner.
Mange unntak fra byggeforbudet er hovedårsaken til nedbyggingen, særlig i form av kommunale planer og dispensasjoner etter plan- og bygningsloven (PBL). Hovedansvaret for disse beslutningene er delegert til kommunene og våre folkevalgte.
Inndele i tre soner
Byggeforbudet i strandsonen er strammet inn med revisjonen av PBL i 2008. Noen av de viktigste forbedringene var at hensynet til natur, friluftsliv, landskap og andre allmenne hensyn er vektlagt i loven, samtidig som dispensasjonsbestemmelsen ble endret.
Samtidig kom statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen i 2011. Hovedgrepet er å dele vår langstrakte kyst i tre soner med ulike retningslinjer for hvor strengt byggeforbudet skal håndteres. I et pågående forskningsprosjekt ledet av Norges miljø- og biovitenskap i Ås, kalt PlanCoast, har vi undersøkt hvordan loven og retningslinjene for strandsonen har fungert i praksis.
Mangler retningslinjer
Vi finner at de statlige føringene for strandsonen er for utydelige. Jeg vil illustrere dette med bestemmelsen om «annen byggegrense» som kom i 2008, og som er formulert slik i loven: «Forbudet etter andre ledd gjelder så langt ikke annen byggegrense er fastsatt i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan» (PBL § 1-8, 3. ledd).
Dette er i utgangspunktet et fornuftig grep for å sikre en mer planstyrt og differensiert utvikling i strandsonen i vårt langstrakte land. Men problemet er at det ikke ligger ved noen klare retningslinjer for hvordan dette skal gjøres. Dette har medført at mange kommuner ønsker å sette «annen byggegrense» så nærme sjøen som mulig, gjerne helt i sjøkanten.
Det kan i praksis uthule byggeforbudet og føre til ytterligere utbygging og privatisering av strandsonen.
100-meter fra sjøkanten
Tidligere Vestfold fylke har sett dette problemet og gitt nærmere retningslinjer for «annen byggegrense». I forbindelse med utarbeidelsen av regional kystsoneplan har fylkeskommunen også laget en veileder for hvordan kommunene kan tegne inn annen byggegrense i sine planer, i nært samarbeid med fylkesmannen og kystkommunene i fylket.
I veilederen blir det blant annet påpekt at «annen byggegrense» bare skal brukes i kystområder med eksisterende bebyggelse. I ubebygd strandsone skal byggeforbudet fremdeles være 100-meter fra sjøkanten. I tillegg skal grensen uansett ikke legges nærmere sjøen enn 15 meter, for å kunne sikre ferdsel langs sjøkanten.
Må trekke lærdom
Sikring av eksisterende adkomstmuligheter ned til sjøen er også et viktig prinsipp i veilederen. Vår forskning viser at kommunene i fylket i stor grad har fulgt opp veilederen i egne planer. Både fylkeskommunen og fylkesmannen har også fulgt nøye med og varslet innsigelse til kommunale planer som ikke følger de regionale føringene.
Bestemmelsen om «annen byggegrense» uten nærmere angivelser kan føre til uthuling av byggeforbudet. Dette må staten ta tak i og trekke lærdommer fra erfaringene fra blant andre Vestfold.
Og nå har vi sjansen: De statlige planretningslinjene for strandsonen er for tiden under revidering. Det gir mulighet til å komme med tydeligere føringer for «annen byggegrense» i kommunale planer for de ulike sonene. Selve soneinndelingen bør også vurderes på nytt.