Forskerne har gjort et grundig arbeid og vært åpne om hvilke vurderinger de har gjort. Fiskeridirektøren har så fulgt rådene fra havforskerne og stengt for garnfiske for å verne om kysttorsken.
Forskning heller enn synsing
Når Borgundfjorden fylles opp med torsk i gytesesongen, merkes det både på ekkoloddet og ved at de som har uti et juksasnøre faktisk får en del fisk, selv om den er lite bitevillig. Hverken yrkesfiskere, fritidsfiskere eller turistfiskere kan vurdere annet enn at der er mye torsk, ikke om det er kysttorsk eller skrei. Kanskje er det på tide å akseptere at det trengs forskningsmetoder og ikke synsing for å avgjøre om det er kysttorsk eller skrei som dominerer.
Er det yrkesfiskerne som representerer dyrevelferd?
Det beskrives at fritidsfiskerne skader mye fisk ved bruk av juksa i gytesesongen i Borgundfjorden. Alle som har drevet litt snørefiske vet at en iblant rykker fisk. Dette skjer både for fritidsfiskere og yrkesfiskere, og det er selvsagt ikke hverken kjekt eller ønskelig.
Vi kan likevel ikke se at der foreligger noen dokumentasjon på at slik skade er spesielt utbredt her, sammenlignet med annet fiske. Så langt jeg vet, driver også yrkesfiskere juksafiske i mange områder der fisken står tett. Hvis en er opptatt av dyrevelferd i fiskeri, så tror jeg ikke at yrkesfiskere skal slå seg selv på brystet og si at de har så mye bedre praksis og resultater enn fritidsfiskere.
Spekulativt og konspirasjon
Fiske med juksa er åpent for både yrkesfiskere, fritidsfiskere og turistfiskere. Hvorfor er det da nødvendig å skyte på fritidsfiskerne når yrkesfiskerne har samme muligheter selv?
I Fiskeribladet 1. april setter journalisten opp regnestykke og påstander om fritidsfiskernes fantastiske inntekter. Det antydes at flere fritidsfiskere i samme båt fisker hver sine kvoter og at fritidsfiskere fisker for egenproduksjon og videresalg av klippfisk.
I sum prøver en å skape et inntrykk av at det er fritt fram for storfangst og utbytte for fritidsfiskere og det insinueres at dette skjer på ulovlig vis. Samtidig fremstår yrkesfiskerne som offer med null mulighet for å drive juksafiske og få inntekt på dette.
Dette er en grov fortegning av virkeligheten. Journalisten lar heller ikke fritidsfiskerne komme til orde hverken ved å intervjue en fritidsfisker eller å henvende seg til Norges Fritids- og Småfiskerforbund for å få en kommentar fra den siden.
Nesten ikke til å tro
Videre får Per Mjelva i fiskemottaket Marine Sales i nettutgaven Fiskeribladet 2. april komme med konspirasjonsteori om at turistfiskeinteresser får styre stengingen av Borgundfjorden for garnfiske for å fremme turistfiske på bekostning av næringsfiske.
Det er nesten ikke til å tro at folk i fiskerinæringen får seg til å uttale slikt. Som næringsaktør ville han selvsagt ønsket større leveranser fra fjorden like utenfor kaikanten ved at fjorden ble åpnet for garnfiske. Nettopp derfor er det skammelig å fremme konspirasjonsteorier i denne saken.
På tide å lytte til kunnskapsbasert forvaltning?
Både fritidsfiskere og yrkesfiskergruppene tradisjonelt fiske og turistfiske kunne tenke seg å fiske torsk uten restriksjoner. Så er virkeligheten mer komplisert.
I nærmest alt fiskeri som har foregått uten reguleringer har det gått galt etter en stund. Vi har bruk for at fisket reguleres slik at vi kan få et langsiktig utbytte. Vi må faktisk akseptere at en del kunnskap må innhentes ved forskningsmetoder og at konklusjonene noen ganger ikke kan etterprøves av den enkelte fisker.
På tide å «belite seg»
Det er dårlig gjort overfor forskerne og forvaltningen å harselere over deres resultater og å insinuere at pressgrupper blant turistfiskeinteresser skulle overstyre forskningsresultatene. Vi har ikke problem med å se at det er brysomt for yrkesfiskerne når de blir hindret fra å drive et torskefiske i nærområdet, og i stedet må dra lenger av sted for å fiske på den langt mer bærekraftige bestanden av nordøstatlantisk torsk.
Kanskje er det på tide å «belite seg»som vi sier i Bergen. Uten forskning og god forvaltning hadde vi neppe fått bygget opp hverken sildestammen eller skreien etter nedfisking og kollaps i bestandene. Er det mulig å akseptere at det bare er ved god forvaltning av kysttorsken at vi kan få til et bærekraftig langsiktig fiske?
Er det også mulig for Fiskeribladet å drive litt mer balansert journalistikk og ikke bare være mikrofonstativ for skuffede og kamplystne yrkesfiskere?
